Dårlig mottatt

Mottaksapparatet for arbeidsinnvandrere er for dårlig tilrettelagt. Det bidrar til mer svart arbeid og til at flere utnyttes av useriøse arbeidsgivere, skriver seniorrådgiver Bernt Ivar Gulbrandsen i Caritas Norge.

Norge vil trenge arbeidsinnvandrer i flere tiår fremover. Mange finner møtet med Norge svært vanskelig. Caritas Infosenter besøkes daglig av gjennomsnittlig 40 arbeidsinnvandrere som trenger hjelp til å orientere seg i det norske arbeidsmarkedet, husvære, UDI og reglene knyttet til innvandring, juridiske spørsmål, Nav, og norskundervisning.

De fleste kommer på grunn av den økonomiske krisen i Europa, spesielt Spania og Hellas. Mange kommer også fra Italia, Portugal, Polen og forskjellige østeuropeiske land. Mange er ikke godt nok forberedt. Med mindre de på forhånd har skaffet seg en arbeidskontrakt og et bosted er det en tøff virkelighet som møter dem.

Caritas Norge informerer potensielle arbeidsinnvandrere om at de må forberede seg så godt som mulig, før de kommer til Norge. Det gjør vi blant annet via Caritas Spania og spanske medier. Vi informerer om at arbeidsinnvandrere må kunne brukbart engelsk, være innstilt på å lære norsk raskt og ha et økonomisk grunnlag for å kunne bo på hotell en periode mens de områr seg.

Det er også viktig å ha eller skape seg et nettverk siden både arbeid og bolig ofte går gjennom nettverk. Vi møter mange som er dårlige forberedt og anbefaler en del å reise hjem.

Arbeidsinnvandrere uttrykker ofte at de møter et byråkratisk system som er kaldt og uvennlig. – Vi opplever at vår selvfølelse blir mindre og mindre i møtet med det offentlige byråkratiet, uttrykker mange. De melder tilbake at møtet med Navs og UDIs serviceapparat ikke gir tilstrekkelig veiledning og hjelp.

Mange møter hindringer i å få en arbeidskontrakt fordi de mangler D-nummer, et foreløpig personnummer. Navs ulike lokalkontorer har forskjellig praksis når det gjelder å rekvirere et slikt nummer. Først når arbeidsinnvandreren har lykkes i å skaffe seg en arbeidskontrakt, fungerer serviceapparatet tilfredsstillende.

I Oslo og andre større byer er det etablert servicesentre for utenlandske arbeidstagere. Her får de hjelp med skattekort, personnummer, regler og formaliteter knyttet til innvandring. Et stort problem for mange arbeidsinnvandrere er mangelen på gratis eller rimelige norskkurs. Det finnes noen gratistilbud hvor ulike menigheter, Frelsesarmeen, Røde Kors og andre holder kurs, men disse blir raskt fulle. De billigste betalingskursene er i regi av Oslo Voksenopplæring og koster 55 kroner per time.

Myndighetene fraskriver seg i praksis ansvaret de har for å inkludere arbeidsinnvandrere i det norske samfunnet, gjennom ikke å tilrettelegge for gratis eller rimelig norskundervisning. Boligmarkedet er en stor utfordring. Det er hard konkurranse om boligobjektene og prisene er skyhøye. Utleiere krever ofte at man har jobb før de inngår en leiekontrakt. Nettverk og god økonomi er derfor nøkkelord.

Konsekvensene av manglende offentlig boligpolitikk de siste tiår er at mange ikke kommer inn på boligmarkedet og andre blir grovt utnyttet. Enkelte arbeidsinnvandrere ender opp med å bo i rom sammen med 10-14 andre der de nærmest sover på skift. For dette betaler de hver 2000 til 3000 kroner i måneden. Andre tyr til Oslo S som overnattingssted.

Det er behov for ordnede og billige innkvarteringsmuligheter for arbeidsinnvandrere der de kan bo en kort periode mens de områr seg. Ulike organisasjoner, deriblant Caritas, Kirkens Bymisjon, Oslo Røde Kors og Frelsesarmeen, samarbeider om å finne løsninger på de sosiale utfordringene arbeidsinnvandrere står ovenfor.

Majoriteten av dem som kommer til Norge er seriøse arbeidssøkere, ofte med lang arbeidspraksis fra hjemlandet. De som lykkes, har solid erfaring fra yrker som etterspørres, tilfredsstillende engelskkunnskaper og økonomisk ryggrad til å klare seg en periode mens de søker arbeid. De har gjerne et nettverk i Norge som støtter dem med å finne frem i systemene.

En konsekvens av den mangelfulle tilretteleggingen for arbeidsinnvandrere fra norske myndigheters side er at det svarte arbeidsmarkedet øker. Det betyr økt kriminalitet og en voksende gruppe utenlandske arbeidsinnvandrere som faller utenfor velferdssamfunnet.

For arbeidsinnvandreren betyr det en de facto rettsløs tilstand hvor han eller hun er sterkt underbetalt. Enkelte får rett og slett ikke utbetalt lønn, bare beskjed om å slutte på første lønningsdag. Uten papirer å vise til er det lite de kan gjøre.

Dette viser klart behovet for å styrke Arbeidstilsynet og andre organisasjoner som arbeider mot menneskehandel og sosial dumping.

Bernt Ivar Gulbrandsen, seniorrådgiver i Caritas Norge