Det er ikke asylinstituttet som står i veien for felleseuropeiske løsninger i asylpolitikken.

Nærmere 3700 flyktninger omkom på ferden over Middelhavet i 2015. (Foto: Caritas Internationalis)

Over 3700 flyktninger omkom på ferden over Middelhavet i 2015. (Foto: Caritas Internationalis)

I et innlegg på sin egen blogg på Utlendingsdirektoratets websider, sitert i flere medier, foreslår UDI-direktør Frode Forfang omfattende endringer for hvordan Europa tar imot flyktninger og asylsøkere.

Hans utgangspunkt er at dagens system er dysfunksjonelt og paradoksalt. Det er ikke vanskelig å være enig i det etter et år der antallet omkomne båtflyktninger i Middelhavet passerte 3 700. Forfang skal ha ros for å prøve å løfte debatten opp på et internasjonalt og europeisk nivå. Men hans svar på denne systemsvikten er lite realistisk og farlig.

Forfang foreslår i sitt innlegg at Europa etablerer et omfattende system for å velge ut flyktninger før de legger ut på reise, ikke ulikt måten Europa i dag tar imot kvoteflyktninger gjennom FN, men i langt større skala og på europeisk nivå. Hensikten er ikke innstramming, men et mer rettferdig system som gir de mest sårbare en større sjanse til å få beskyttelse.

Denne tankegangen er ikke ny. Caritas-nettverket er blant dem som ønsker flere lovlige og trygge ruter inn til Europa gjennom gjenbosettingsprogrammer som er tilpasset flyktningenes behov, familiegjenforening og humanitære visum. I tillegg ønsker Caritas at det blir mulig å søke asyl på utenriksstasjoner i transittland.

Men ifølge UDI-direktøren må asylinstituttet skrotes for å oppnå folkelig og politisk vilje for en slik ordning der flyktningene får søke asyl før de kommer til Europa. Dette er å snu situasjonen på hodet. Den viktigste grunnen til at så mange risikerer livet i overfylte gummibåter på vei over Middelhavet er ikke mangler ved asylinstituttet som sådan, men at europeiske politikere har fratatt dem alle andre muligheter til å søke asyl.  I Europa har vi sett at stadig større summer er investert i «Festning Europa» og det siste året er grensekontroll gjeninnført i stadig flere europeiske land. Sammen med strenge visumregler, har dette gjort det vanskeligere for flyktningene å søke beskyttelse. Et resultat av dette er at stadig flere desperate mennesker havner i hendene på skruppelløse menneskesmuglere.

Flyktningers rett til å søke om opphold i andre land enn hjemlandet er, som de andre menneskerettighetene, grunnleggende i et demokrati, selv om de også i demokratiske land blir truet. At Europas ledere skal ha vilje til å fordele hundretusenvis av flyktninger årlig, er ikke sannsynlig i dagens politiske virkelighet. Faktum er at EU i løpet av fire måneder i 2015 kun klarte å fordele i underkant av 300 av de 160 000 flyktningene som medlemslandenes statsledere vedtok å fordele fra Hellas, Italia og Ungarn.

For å oppnå felles europeiske løsninger i asylpolitikken, trenger vi flere europeiske politikere som, i tillegg til å ha mot til å samarbeide om utfordringer, også tørr å være visjonære og å se på flyktningene som ressurser heller enn en belastning for et aldrende Europa. Slike politikerne er i dag i mindretall, derfor er det viktigere enn noen gang at asylinstituttet beskyttes.

Av generalsekretær i Caritas Norge, Martha Rubiano Skretteberg

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk  i Klassekampen 16. januar 2016.

Les UDI-direktør Frode Forfangs blogginnlegg