Norge har gjennom bærekraftsmålene nylig forpliktet seg til å bidra til en verden uten sult og fattigdom. Da er det påfallende at utdanning innenfor matsikkerhet og landbruk ikke blir løftet opp som en tydelig prioritet i regjeringens bistandssatsing.

(Foto: Catherine Trautes/Caritas Norge)

(Foto: Catherine Trautes/Caritas Norge)

Av Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær Caritas,
Anna Karlsson, leder Spire, 
Lovise Ribe, daglig leder FIAN, 
Merete Furuberg, leder Norsk Bonde- og småbrukarlag,
Kari Helene Partapuoli, daglig leder Utviklingsfondet
Andrew Preston, daglig leder ForUM for utvikling og miljø

Utdanning er sentralt i regjeringens utviklingspolitikk. Dette er en viktig og riktig prioritering. Utdanning og kunnskapsbygging skaper muligheter for mennesker til å bygge et bedre liv, og er en forutsetning for at lav- og mellominntektsland skal oppleve positiv vekst og framgang på viktige utviklingsparametre.

Det snakkes imidlertid ikke alltid like mye om hva slags utdanning som bør prioriteres innenfor bistand. I en utviklingssammenheng er noen typer kunnskap viktigere enn andre. Vi tar her til orde for at grunnleggende opplæring og yrkesutdanning innenfor landbruk bør inngå som noe av det viktigste regjeringen kan satse på.

Hvorfor landbruk bør få økt oppmerksomhet i utdanningsarbeidet har flere årsaker. For det første utgjør bønder globalt sett den største yrkesgruppen i verden. De har et stort behov for kompetanseheving, teknisk trening og innføring i grunnleggende og effektive teknikker, samt grunnleggende kunnskap om økologi og matproduksjon. I dag ser vi at tilgangen til denne kunnskapen er mangelfull, og at veiledningstjenestene for bøndene i utviklingsland ikke er tilfredsstillende. Dette gjelder spesielt for kvinnelige bønder, som generelt får mindre tilgang til veiledningstjenester. FAO hevder at om kvinner fikk samme tilgang som menn til produksjonsmidler og ressurser ville de kunne øke produksjonen med 20 til 30 prosent. Her er det et hull som norsk bistand kan bidra til å fylle med langsiktige satsninger som også inkluderer mobilbaserte løsninger.

 

Småskalabønder på landsbygda er for det andre en svært stor andel av verdens fattigste. Bøndene trenger målrettede tiltak som er relevante for dem, og som kan bidra til at de kan øke produktiviteten på en bærekraftig måte og skaffe en større inntekt. Det er et viktig prinsipp at bistand skal bidra til å hjelpe de aller fattigste og mest sårbare. I tillegg viser flere større rapporter at investeringer i landbruk vil ha en langt større utviklingseffekt enn investeringer i andre sektorer. Dette har sammenheng både med at landbrukssektoren utgjør en stor del av økonomien til mange fattige land, og at landbruket bidrar til positive ringvirkninger i form av verdiskaping og sysselsetting i andre tilknyttede næringer. Landbruksbistand er med andre ord bistand som virker.

For det tredje står verden overfor en stor utfordring med å produsere nok og mer næringsrik mat for framtiden. Folk i fattige land i Afrika og Asia, hvor befolkningsveksten er høyest og effektene av klimaendingene oppleves hardest, kommer til å føle problemene sterkest. Vi ser allerede store problemer med klimaendinger i dag, eksempelvis i Etiopia, hvor mange millioner mennesker nå sulter på grunn av værfenomenet El Niño. Denne matsikkerhetskrisen kunne vært forebygget med riktige tiltak, og utdanning innenfor riktig bruk av effektive landbruksteknikker tilpasset lokale forhold, vil være den viktigste forebyggingen overfor framtidige kriser.

For det fjerde bidrar industrilandbruket som praktiseres i dag til omfattende negative miljøkonsekvenser. Kunnskap om bærekraftig landbruk vil bidra stort til å avhjelpe disse økende miljøutfordringene som jorderosjon og tørke, og de store globale utfordringene som klimaendringer og utradering av naturmangfold. Et forbedret småskala landbruk utnytter lokale ressurser bedre, og produserer mat til lokale markeder med færre, eller til og med positive, miljøkonsekvenser. Rosinen i pølsen er at de bærekraftige metodene også skaper størst produktivitetsvekst og verdiskapning for de fattige bøndene på sikt.

Dersom den norske regjeringen hadde rettet en større andel av utdanningsmidlene mot en satsing på landbruksutdanning, ville man kunne bidra til oppnåelsen av følgende synergieffekter: økt matsikkerhet, mer mangfoldig produksjon, bedre ernæring, økt sysselsetting, økonomisk utvikling, økt motstandsdyktighet mot klimaendringer og mer robuste lokalsamfunn. Man hadde lagt forholdene til rette for at fattige mennesker kunne forbedret sine egne liv. Bønder har noen av de viktigste jobbene i verden, og det krever god kompetanse for å kunne utføre den riktig. En kunnskapsrik og utdannet bondestand er avgjørende for å skape en verden uten sult, og for næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland. Her er det bare for regjeringen, i samarbeid med bedrifter og bistandsorganisasjoner, å rulle opp ermene og virkeliggjøre den nye stortingsmeldingen «Sammen om jobben».

Kronikken sto på trykk i Nationen 18. juni 2016