I Colombia gir fredsforhandlingene og -avtalen håp om en bedre fremtid. Fredsforhandlingene har nå resultert i en endelig fredsavtale mellom den colombianske regjeringen og geriljaen FARC-EP. President Santos har fått tildelt Nobels Fredspris for sitt arbeid for fred i Colombia. Det er likevel en lang vei å gå for å gjenoppbygge store deler av landet og sikre varig fred. Over 6 millioner colombianere har blitt drevet på flukt i løpet av den 52 år lange konflikten og mange venter på å starte sine nye liv i fred. I tillegg er det 220 000 mennesker, hvorav fire av fem sivile, som har mistet livet i konflikten. 

ewb6iyibtpflzte438ztvq3c-tourzaznj4u_seupw4w

52 år med konflikt og ulike forsøk på fred

En av de grunnleggende årsakene til konflikten er mangel på en rettferdig jordfordeling. Ifølge USAID eier fortsatt i dag 0,4% av befolkningen 62% av all dyrkbar jord. Colombia har siden frigjørelsen på begynnelsen av 1800-tallet opplevd politisk konflikt, som har munnet ut i protester, sosial uro og flerfoldige blodige borgerkriger, ofte mellom konservative og liberale grupperinger.

Colombia har primært hatt en rural befolkning, med jordbruk som den viktigste næringen. Kort fortalt føler den rurale befolkningen seg glemt av myndighetene, og mye territoriell kontroll har vært overlatt til ikke-statlige aktører. Det har skortet på grunnleggende tilbud som utdanning, helse, infrastruktur og generell statlig tilstedeværelse. I mange områder har staten kun gjort seg til kjenne i form av militær tilstedeværelse, og sivilbefolkningen blir presset psykisk og fysisk fra forskjellige væpnede grupperinger, enten det gjelder det militære, politiet, geriljagrupper eller paramilitære grupper. Dette har ført til at sivilbefolkningen kommer i kryssilden mellom væpnede grupper.

Det har vært flere forsøk på jordbruksreformer hvis mål har vært å omfordele jord og det har vært flere fredsprosesser som ikke har resultert i noen fredsavtale. I perioden 1984 til 1986: «Los Acuerdos de La Uribe”, ble det fremforhandlet en våpenhvile, men som likevel ikke førte til fred. I 1990-1994 var det en fredsprosess som førte til grunnlovsendring, men ikke til varig fred. Til sist, i 1999-2002: Caguán prosessen, som også feilet. FARC fikk tildelt et område med størrelse på Sveits av president Pastrana uten at han hadde samtykke internt i regjeringen. Drenering av prosessen, mye misnøye, lite legitimitet og manglende konsensus internt hos begge parter, i tillegg til mangel på vilje fra FARC lederen, ble sett på som årsaker til at forhandlingene ikke førte frem. De ble til slutt kritisert for å ha gitt FARC en mulighet til å styrke seg militært.

Vi er fredsbyggere står det på ryggen til kvinnen fra Colombia. Foto: Caritas Norge

Vi er fredsbyggere står det på ryggen til kvinnen fra Colombia. Foto: Caritas Norge

Den siste fredsprosessen

Fredsforhandlingene varte i fire år, fra 2012 til 2016. Regjeringen og FARC-EP kom frem til en avtale 24 august 2016 som ble godkjent internt av FARC under deres siste generalforsamling i september samme år. Noen dager senere skriver regjeringen og FARC under på avtalen. 2. oktober er det en folkeavstemning for å få godkjent og gi legitimitet til avtalen. Avtalen blir nedstemt: 62% av befolkningen stemmer ikke, bare 0,4% skiller Ja- og Nei-siden. Kun noen få dager senere, får President Santos tildelt Nobels Fredspris for hans rolle i fredsforhandlingene. Fra 10. oktober inviterte regjeringen nei-siden til nasjonal dialog for å komme fremt til et kompromiss og en revidert fredsavtale som hele det colombianske folk kan stille seg bak. Det kom over 500 forslag til endringer i avtalen og regjeringen og FARC ble i begynnelsen av november enige om å gjøre 56 endringer i fredsavtalen. Den nye avtalen ble vedtatt i Nasjonalforsamlingen i begynnelsen av desember i år.

De fem punktene i den opprinnelige avtalen:

Jordbruksreform: Den colombianske regjeringen har forpliktet seg til å gjøre vesentlige investeringer i småskala jordbruk og innenfor landrettigheter

Politisk deltakelse: FARC og andre grupperinger skal få mulighet til å danne politiske partier og ikke bli utestengt fra politikken

Narkotika: penger fra narkohandel har finansiert konflikten på begge sider, nå skal de jobbe sammen for å få slutt på narkotikahandelen

Ofrene: Ofrenes rettigheter og overgangsjustis utgjør den mest polemiske delen av hele diskusjonen i løpet av fredsprosessen og er et ekstremt sensitivt tema i Colombia. Det har blitt enighet om å opprette en internasjonal overgangsdomstol og en sannhetskommisjon. Dette vil garantere mildere eller alternative straffer for gerilja soldater som ikke har utført krigsforbrytelser, mens dømte krigsforbrytere – på alle sider av konflikten – vil ikke sone mer enn 8 år hvis de innrømmer.

Våpenhvilen: partene har blitt enige om en avvæpningsprosess av geriljasoldatene gjennom FN og en gjenintegreringsprosess av eks-geriljasoldater.

Hva er annerledes med denne fredsprosessen?

Foto: Caritas Norge

Foto: Caritas Norge

Det blir sett på som et veldig positivt tegn at partene i fredsforhandlingene fortsetter å opprettholde våpenhvilen uavhengig av resultatet av folkeavstemningen og under de videre forhandlingene. Det kan sees på som et tegn på hvor mye som faktisk har blitt oppnådd gjennom denne prosessen. Et annet lyspunkt etter folkeavstemningen var den enorme mobiliseringen blant unge i Colombia, det er viktig at ungdommen står frem som en sterk sosial aktør som krever fred nå. Fredsprosessen vitner om en politisk modningsprosess blant det colombianske folket. I årene før fredsprosessen, var det ingen offentlig debatt om fred, men nå er mange involverte i debatten. De aller fleste snakker om en fredelig løsning på konflikten i stedet for en militær løsning, uavhengig om man er for eller imot den fredsavtalen som nå har blitt vedtatt. Selv om ‘nei’ var et uventet resultat i folkeavstemningen, har det likevel åpnet for en politisk debatt som inkluderer politiske partier fra alle sider. Regjeringen og Nei-siden har nå et stort ansvar for å finne en løsning, befolkningen kan ikke bli værende i uvitenhet for lenge. Dette kan være farlig sikkerhetsmessig, spesielt med tanke på avvæpningsprosessen. Det oppstår nå en viktig dialog som tar opp og diskuterer de vanskelige spørsmålene og finner nye løsninger.

Mange utfordringer

Det er dog generelt mye usikkerhet rundt den veldig sårbare situasjonen forhandlingene nå befinner seg i. Colombia er et polarisert samfunn, noe som kom frem i folkeavstemningen, samtidig som store deler av befolkningen føler seg veldig langt borte fra de politiske prosessene i hovedstaden Bogotá.

Det kan også være problematisk om forhandlingene mellom regjeringen og ELN trekker ut i tid da den er et viktig ledd i fredsprosessen. Resultatet av folkeavstemningen kan være positiv læring for forhandlingene med ELN, for å få til en forbedret prosess i denne omgang. Det vil være nødvendig å fokusere på deres fanesak, som er demokrati og økt politisk deltakelse i befolkningen. ELN er en viktig aktør, særlig på landsbygda. Caritas i Colombia er en viktig sivilsamfunnsaktør som bidrar til å legge press på forhandlingene og får frem hvor viktig denne prosessen er, særlig det som gjelder inkludering av sivilsamfunnet for å sikre en bærekraftig implementering.

Internasjonalt har prosessen og avtalen blitt fremstilt som et foregangseksempel, særlig på overgangsjustis og likestilling. Dette er ikke utlukkende positivt fordi Colombia ikke har noen eksempler å følge, det er utfordrende å være den som brøyter vei og gjør feilene andre kan lære av.

Et reelt håp om fred

Knut Andreas Lid (Foto: Caritas Norge)

Knut Andreas Lid (Foto: Caritas Norge)

Fredsprosessen har gitt et reelt håp om fred og slutt på væpnet konflikt, sier programsjef i Caritas Norge, Knut Andreas Lid. «Etter over 50 år med krig, kan freden gi rom for økonomisk utvikling. Prisen for fred er høy, både emosjonelt og økonomisk. Men fortsatt krig koster så uendelig mye mer. Flere liv vil gå tapt, tusener vil bli lemlestet og økonomien vil lide. Colombia står overfor et veiskille. Velger Colombia veien mot fred, vil det være viktig med betydelig støtte fra det internasjonale samfunnet. For første gang i menneskets historie kan det bli fred fra Arktis til Antarktis. For å få dette til, trenger Colombia investeringer og bistand. Norge spilte en nøkkelrolle i å få på plass en historisk solid fredsavtale. Avtalen legger et godt grunnlag for å bygge freden fremover, men det gjenstår å se hvordan den implementeres,», mener han.

Fredsprisen

10. desember mottar president Santos Nobels fredspris i Oslo rådhus. Tildelingen har styrket arbeidet med å få på plass en ny avtale, den har gitt både prosessen og President Santos legitimitet og forhandlingsmakt i prosessen videre. Den har også satt press på President Santos på å få ferdigstilt den nye avtalen. Men, på en annen side, er det viktig å huske at avtalen er kontroversiell med tanke på at President Santos mottok prisen før noen avtale var formelt vedtatt og rett etter at avtalen var blitt nedstemt i folkeavstemningen.

En justert avtale

Resultatet av folkeavstemningen ble et sjokk. På forhånd viste spørreundersøkelsene at 70 prosent av befolkningen var positive til fredsavtalen. Det er mange årsaker til at folket avviste fredsavtalen. Avtalen ble signert kun seks uker før avstemningen – dette gav regjeringen liten tid til å informere befolkningen om innholdet i avtalen. President Santos’ dalende popularitet av andre årsaker, særlig den økonomiske situasjonen, blir også presentert som en forklaring på at flere stemte mot avtalen. Det har også kommet frem i etterkant at deler av nei-siden skal ha spredt ensidig og falsk informasjon angående avtalen.

Resultatet av folkeavstemningen åpnet likevel for en viktig dialog og diskusjon rundt avtalen. Partene har fått en ny sjanse til å komme frem til en avtale med enda bredere støtte i befolkning, i tillegg til å få oppklart noen misforståelser rundt den opprinnelige avtalen. Den nye avtalen har tatt høyde for over 500 forslag fra Nei-siden og avtalen er nå 13 sider lengre enn den opprinnelige avtalen. Etter fem uker med forhandlinger, presenterte regjeringen 57 endringsforslag for FARC, og de ble enige om 56 av disse. Her følger en liten oppsummering per punkt i avtalen:

Jordbruksreform: Her handler endringene mest om avklaringen av misforståelser, som f.eks. at privat eiendom skulle avskaffes, noe som aldri var en del av den opprinnelige avtalen. 60% av all eiendom på landsbygda har ikke formalisert eierskap, dette skal avtalen gjøre noe med ved å formalisere eierskap til totalt 7 millioner hektar. Det har blitt opprettet et jordfond på 3 millioner hektar jord som ingen eier og som skal deles ut til de som har mistet jord på grunn av konflikten, til fattige bønder som har veldig lite eller ingenting. Dette delmålet i avtalen er grunnleggende, men går på ingen måte i dybden på hvordan dette vil være mulig å gjennomføre i praksis og har blitt kritisert for å ikke gå til bunns i de underliggende problemene til konflikten ved å unngå en omfordeling av jord.

Politisk deltakelse: FARC får fortsatt delta politisk og den nye avtalen argumenterer mer rundt hvor viktig politisk deltakelse er for å bygge fred fremover. Her har det ikke skjedd store endringer i forhold til den opprinnelige avtalen selv om dette var et av kravene til Nei-siden, spesielt Uribes støttespillere.

Våpenhvilen: Her etterkommer den nye avtalen flere av Nei-kravene, inkludert mindre penger til eks-geriljasoldater, antallet demilitariseringssoner reduseres fra 23 til 20

Narkotika: Dette punktet er hovedsakelig likt som i den opprinnelige avtalen, men nå åpner avtalen likevel for muligheten av bruk av fly for å spraye gift mot cocaplantasjene.

Overgangsjustis: Her etterkommer den nye avtalen flere av Nei-kravene. Den nye avtalen avklarer noen punkter og konsepter ang. rollen til Fredstribunalet. Fredstribunalet skal ikke erstatte det vanlige rettssystemet i Colombia, og Høyesterett blir inkludert i fredstribunalet i den nye avtalen, men Fredstribunalet blir likevel ikke en del av det vanlige rettssystemet, noe noen fortsatt kommer til å kritisere. Tidsrammen for Fredtribunalet utvidet fra 10 til 15 år, med 5 siste år for å ferdigstille prosesser. På punktet som gjelder rettslig forfølgelse, har det egentlig ikke skjedd noen veldig store endringer, men det har blitt bedre avklart. Nei-siden krever fengselsstraff for alle som blir dømt, noe som fortsatt ikke er inkludert i den nye avtalen.

Veien Videre

Nå er det viktig å se fremover mot implementeringen som kommer til å bli lang og vanskelig, og som avhenger av videre støtte fra det internasjonale samfunnet i tillegg til politisk støtte i Colombia. Fremover kommer dette til å avhenge mye av resultatet i presidentvalget i 2018. 

Implementeringsfasen er den viktigste i alle fredsprosesser og denne prosessen har mange hindre. Implementeringen er ikke bare en teknisk oppgave, men mest av alt en bred og omfattende politisk dialog som inkluderer ulike sektorer i sivil samfunnet, i alle landets regioner. Dette blir ekstra vanskelig fordi det er samtidig som presidentvalget og kampanjen og den politiske stemningen i landet er veldig polarisert. Det blir en umulig oppgave å holde fredsavtalen utenfor denne politiske debatten. Videre følger noen punkter som vil være avgjørende for at implementeringen av avtalen skal føre til varig fred.

Distriktsutvikling og nasjonal forsoning

En bærekraftig fred i Colombia avhenger av sosial og økonomisk utvikling på landsbygda i Colombia. Offentlige tjenester som skole, helse og sikkerhet må styrkes og livsgrunnlaget til lokalbefolkningen må vitaliseres for å inngå i den formelle økonomien. Det vil oppstå et maktvakum som må fylles når FARC demobiliserer. Den viktigste økonomiske aktiviteten i rurale områder i Colombia er landbruket og i implementeringen av fredsavtalen må utvikling av denne sektoren styrkes. Å skape nye bærekraftige arbeidsplasser på landsbygda vil være en forutsetning for at reintegreringen til samfunnet av demobiliserte geriljamedlemmer skal lykkes.

Amnesti, sikkerhet for MR forkjempere og demobiliserte geriljamedlemmer

Bare i 2016 har 70 menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister blitt drept. Ved tidligere fredsprosesser har politiske representanter fra venstresiden i Colombia blitt jaktet ned og drept, på en skala som omtales som et folkemord. Skal prosessen lykke må sikkerheten til FARC sine politiske representanter og menneskerettighetsforkjempere garanteres.

Fredsprosessen med ELN

Freden I Colombia kan bare sikres om alle krigende parter omfattes i fredsprosessen. Regjeringen i Colombia og ELN må ha videre fremgang i dialogen om en fredelig løsning på konflikten for at fredsavtalen med FARC fult ut skal kunne implementeres. Uten å ha en avtale med ELN er det stor fare for at tidligere FARC medlemmer rekrutteres til denne geriljagruppen, eller til andre væpnede grupper i Colombia.

Til slutt er det er helt avgjørende at sivilsamfunnet, spesielt på landsbygda, får spille en sentral rolle i implementeringsprosessen hvis fredsavtalen skal bli en suksess, det er de som skal bygge freden lokalt.

Norges innsats er fortsatt viktig!

Det springende punktet i fredsavtalen er utviklingen av den colombianske landsbygda. «Det er her krigen har blitt utspilt og det er her freden skal bygges. Tusener av geriljasoldater skal reintegreres i lokalsamfunn der utsiktene for bærekraftige arbeidsplasser er få. I tillegg til distriktsutvikling bør Norge bidra til lokale forsoningsprosesser i geriljaens pressområder der de skal leve side om side med sine ofre og tidligere fiender. Skal fredsprosessen lykkes, må geriljasoldatene blir akseptert og integrert for å bli lovlydige og produktive borgere, » sier Knut Andreas Lid.

«Alternativet for soldatene er å selge sin kompetanse fra tiår i krig til høystbydende, og at volden blir reprodusert i andre former. Utdanning og jobbskaping i landbrukssektoren på landsbygda er nøkkelen til en bærekraftig fred i Colombia. Utdanning og jobbskaping er også Norges hovedsatsninger i internasjonal bistand. Norges viktigste bidrag for å sikre freden vil være å la våre fremste satsningsområder innen bistand også gjelde i Colombia», mener Lid.

Martha Rubiano Skretteberg (Foto: Caritas Norge )

Martha Rubiano Skretteberg (Foto: Caritas Norge )

Martha Skretteberg, generalsekretær i Caritas Norge og selv colombianer, mener fredsavtalen, og ikke minst prosessen, i seg selv har vært fremragende og progressiv.  «Aldri før har sivilt samfunn og kvinner fått så stor plass i en slik avtale. Avtalen, og arbeidet som ligger bak prosessen, har satt en ny standard for fremtidige fredsforhandlinger. Nå som forhandlingene gjenopptas, vil det være mulig å bygge videre på fredsavtalen. Utdelingen av Nobels fredspris til President Santos gir legitimitet til den nåværende avtalen som er et meget godt utgangspunkt for å sikre en avtale som er forankret i hele befolkningen og som effektivt kan implementeres. Fredsprisen anerkjenner at fire år med forhandlinger har påvirket colombianere og de ulike aktørene, inkludert opposisjonen, i en positiv retning. I dag er alle enige om at fred er ønskelig og at det er nødvendig å finne en politisk løsning på konflikten», sier Skretteberg.

 

 

Caritas i Colombia

Caritas Norge har hatt prosjekter i Colombia siden 1998. Under fredsforhandlingene har vi lagt press på partene for at ofrenes stemme skulle bli tatt hensyn til. I tillegg jobber vi gjennom våre prosjekter med re-integrering av ofre og geriljasoldater i lokalsamfunnene. Disse prosjektene vil bli enda mer aktuelle fremover i arbeidet med den nye avtalen, støtten rundt våpenhvilen og eventuelt i en fremtidig implementeringsprosess.

I Colombia arbeider Caritas i lokalsamfunn der både overgripere og deres ofre er bosatt. Caritas ønsker å redusere sårbarheten til ungdom som lever i områder med konflikt gjennom utdanningsprogram tilpasset denne målgruppen og lokale ungdomskomiteer som arbeider med diverse voldsforebyggende tiltak. Mangel på utdanning og yrkesutdanning, høy arbeidsledighet, voldelige familiestrukturer og fravær av støttemekanismer i samfunnet er faktorer som bidrar til en forverret konfliktsituasjon. Ungdommene har fått et alternativ til den voldelige hverdagen gjennom kursing i fredelig konfliktløsning, forebygging av vold og fredsbygging. De har dannet ungdomsgrupper som organiserer og deltar i aktivitetsgrupper for økt forståelse av årsakene til vold og hvordan det er mulig å håndtere situasjonen.

Caritas arbeider også for rural utvikling i det søramerikanske landet. Det fokuseres spesielt på yrkesrettet utdanning, hvor unge lærer seg et yrke relatert til jordbruk som de kan ha som levebrød, noe som også skaper viktige alternativer til høye grader av urbanisering, hvor mange unge flykter til byene i håp om et bedre liv, men ender opp som marginaliserte arbeidssøkere i mangel av arbeidstilbud for dem.