Sammen med flere andre organisasjoner ber Caritas Norge ta imot minst 5000 kvoteflyktninger og øke støtten til nødhjelp i neste års statsbudsjett. Stadig flere mennesker er på flukt, men de krysser ikke lenger våre grenser. Det fjerner ikke vårt ansvar for å hjelpe.

Houssein, 10 år, gjør lekser på sengen sin i en flyktningleir i Libanon. Foto: Caritas Internationalis/ Isabel Corthier 2016

Houssein, 10 år, gjør lekser på sengen sin i en flyktningleir i Libanon. Foto: Caritas Internationalis/ Isabel Corthier 2016

JOHN PEDER EGENÆS, generalsekretær Amnesty
MORTEN ERIKSEN, daglig leder Atlas-Alliansen
GRY LARSEN, generalsekretær Care
KNUT ANDREAS LID, generalsekretær Caritas
JAN EGELAND, generalsekretær Flyktninghjelpen
ANNE-MARIE HELLAND, generalsekretær Kirkens Nødhjelp
ANN-MAGRIT AUSTENÅ, generalsekretær NOAS
HENRIETTE WESTHRIN, generalsekretær, Norsk Folkehjelp
BERIT HAGEN AGØY, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
KJELL ERIK ØIE, generalsekretær, Plan
TOVE WANG, generalsekretær Redd Barna
KRISTINE STORESLETTEN SØDAL, generalsekretær Strømmestiftelsen

I 2015 tok vi til orde for en dugnad for syriske flyktninger. Vi ba Norge om å øke støtten til nødhjelp og ta imot et økt antall kvoteflyktninger. Krigen i Syria hadde på det tidspunktet ført til den verste humanitære krisen på flere tiår. Det var da bred politisk enighet om at Norge skulle bidra mer.

Siden den gang har behovene vokst. Antallet mennesker på flukt i verden har økt til 65,6 millioner, hvorav rundt halvparten er barn. Masseflukt fra angrep på sivile i Sør-Sudan, Den Sentralafrikanske Republikk, Kongo og Myanmar, kommer i tillegg til krigene i Syria og Irak.

Til tross for økningen i antallet mennesker på flukt globalt, kommer færre hit.

Stengte grenser

Grensene til og gjennom Europa er stengt. En kontroversiell avtale mellom EU og Tyrkia har så godt som stanset flyktningers mulighet til å ta seg fra Tyrkia til Hellas, og EU forsøker å få på plass like problematiske avtaler med Libya og andre land i Nord-Afrika.

Med europeisk støtte stanses flyktninger i libysk farvann og returneres til fryktelige interneringsleire der de utsettes for grove menneskerettighetsbrudd som tortur, slaveri og seksuelle overgrep. Andre venter i overfylte leire i Libanon, Jordan, Tyrkia, Uganda og Kenya. Og for de flyktningene som til tross for hindringene forsøker å ta seg over Middelhavet – har dødsrisikoen steget.

Samtidig er Norge et av landene som opplever den største prosentvise nedgangen i antallet asylsøkere i Europa. Hittil i år har 1613 mennesker på egenhånd krysset grensen inn til Norge på søken etter beskyttelse. Det er det laveste tallet på 25 år. I tillegg tar Norge i år imot 120 mennesker på en kvote for helse- og hastesaker, 1252 mennesker som en del av en relokaliseringsavtale med EU, samt 3000 kvoteflyktninger fra Syria som en del av avtalen partiene inngikk i 2015.

Både relokaliseringsavtalen med EU og kvoteflyktningavtalen løper ut høsten 2017. Det betyr at det er opp til det nye Stortinget å bestemme Norges internasjonale forpliktelser for 2018.

Lovlig alternativ

Kvoteflyktningordningen utgjør et av få lovlige alternativer til båtsmuglere og farlige grensepasseringer. Det er en ordning som skal sørge for at torturofre, enslige kvinner, syke, spesielt utsatte barn og forfulgte som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nærområdene, kan få en mulighet i et annet land.

FNs høykommissær for flyktninger har lagt fram en omfattende rapport der de beregner at rundt 1,2 millioner mennesker har behov for kvoteflyktningplasser neste år. Det er litt flere enn tidligere år – og langt flere enn de som faktisk får et tilbud i dag. I tillegg ber FN sammen med EU om at europeiske land tar imot flere kvoteflyktninger fra Afrika, som et lovlig alternativ til båtsmuglerne over Middelhavet.

«Det er vårt mål å bidra med kvoteflyktningplasser og andre lovlige ordninger for opphold på et nivå som gjør det mulig å møte de årlige behovene som FNs høykommissær for flyktninger identifiserer», lovte statsminister Erna Solberg på vegne av Norge, ved sin tilslutning til New York-erklæringen for flyktninger og migranter for ganske nøyaktig ett år siden. Men skal det målet nås, må alle land gjøre mer.

 

Vi mener at Norge som et minimum bør binde seg til å ta imot minst 5000 kvoteflyktninger i neste års statsbudsjett. Med det lave antallet asylsøkere som kommer til Norge i øyeblikket, har vi god kapasitet til å gi noen av verdens mest utsatte flyktninger beskyttelse. Utlendingsdirektoratet har ledig saksbehandlingskapasitet og mange norske kommuner sier de kan bosette flere flyktninger.

Mer til nødhjelp

I tillegg mener vi at Norge bør øke støtten til nødhjelp i budsjettet for 2018. For fremdeles vil de aller fleste av verdens 65,6 millioner fordrevne få hjelp innad i eget land, eller i nærområdene.

Libanon, som er på størrelse med Rogaland og har færre innbyggere enn Norge, huser over én million syriske flyktninger. Et fattig land som Uganda har tatt imot én million flyktninger fra Sør-Sudan. De er fremst i den internasjonale dugnaden for å håndtere en historisk fluktkrise. Men de trenger mer støtte.

Det samme trenger mennesker som i øyeblikket lever i krig- og konfliktområder. Når behovene for nødhjelp internasjonalt er underfinansiert, har det dramatiske følger for dem som ikke får hjelp. Det betyr for eksempel kutt i allerede begrensede matrasjoner og at mange barn i krigsområder aldri får mulighet til å gå på skolen.

Norge er en viktig bidragsyter til det internasjonale nødhjelpsarbeidet, men vi har råd til å gjøre mer.

Det var godt å se den norske dugnadsånden bli blåst liv i, da et stort antall flyktninger søkte beskyttelse her hos oss i 2015.

Politikerne tier

Men siden den tid har de fleste norske politikere tiet. Og på tross av at fluktkrisene bare har vokst i dimensjon utenfor Europas murer, er det ikke lenger forsidestoff i norske aviser. Det at langt færre flyktninger kommer seg hit, gjør at de lidelsene som utspiller seg virker – og er – lenger unna.

Det betyr ikke at lidelsene er mindre reelle. Menneskene som ikke lenger kommer hit har også et navn, et ansikt, og mennesker som er glad i dem. De har også rettigheter som vi har et ansvar for at de får innfridd. La oss derfor være med og ta vår del av ansvaret i den internasjonale dugnaden.

Innlegget sto først på trykk i VG 26. september 2017