Verdens flyktningdag markeres hvert år 20. juni. Dette er en anledning til å feire millioner av flyktningers styrke, mot og utholdenhet. En av hver 113 mennesker har blitt tvunget til å flykte fra sitt hjem på grunn av krig eller forfølgelse. Flyktningene er mer enn bare tall – de er alle individuelle mennesker med drømmer for sine familier. Bak statistikken er barn som vil gå på skolen, men ikke kan.  Eller de er mødre som fortsatt lurer på om deres sønner og døtre er i live. De er fedre som lurer på hvordan de skal sikre familiens fremtid. Uttalelsen følger under bildet.

En familie spiser middag i flyktningleiren Mugunga 3 i Goma, Nord-Kivu, DR Kongo Foto: Isabel Corthier/Caritas

En familie spiser middag i flyktningleiren Mugunga 3 i Goma, Nord-Kivu, DR Kongo
Foto: Isabel Corthier/Caritas

Read Caritas joint ecumenical statement for the World Refugee Day 2017  in English here

En francais ici

En Español aqui

Flyktninger: En mulighet for å vokse sammen

Bibelens fortelling om Peter og Kornelius vitner om et møte mellom to mennesker med forskjellig tro og kultur. Da de møttes oppdaget de en sannhet som ingen av de tidligere hadde forstått. Gud hadde en felles vilje for dem begge, og de erfarte at Den hellige ånd river ned murer, for å forene mennesker som tidligere hadde vært av den oppfatning at de ikke hadde noe til felles.

Over hele verden tvinges kvinner, menn og barn til å forlate sine hjemland på grunn av vold, forfølgelse, naturlige- og menneskeskapte katastrofer, hungersnød og andre forhold. De har et behov for å flykte som er sterkere enn de hindringer de møter på veien. Motstanden enkelte land har til migrasjon av mennesker som er tvunget på flukt, vil ikke kunne forhindre mennesker som gjennomgår uutholdelige lidelser fra å forlate sine hjem.

Miljøkatastrofer, våpenhandel og forskjeller i utvikling er alle drivkrefter som fører til menneskehandel og at mennesker tvinges til å migrere. De rike landene kan ikke fraskrive seg ansvaret de har for de skader de påfører vår verden. Ankomst av migranter kan føre til både reelle og betydelige utfordringer, men det kan også være en mulighet for åpenhet og forandring. Pave Frans stiller oss følgende spørsmål: «Hvordan kan vi forstå disse utfordringene som en mulighet til sann menneskelig, sosial og åndelig vekst, snarere en som hindringer for vår utvikling?» Samfunn som finner det nødvendige mot og som har en visjon som gir mulighet til å se forbi fremmedfrykten (og frykten for migranter), vil raskt oppdage den rikdom migranter  bærer med seg. Dersom vi, som én familie, fastholder å bare se på flyktninger som en byrde, fratar vi oss selv muligheten til å vise solidaritet. Solidaritet er alltid en mulighet for felles læring, berikelse og vekst.

Ved en skole i Fuhais, Balqa i Jordan,får syriske barn en uformell utdanning. Foto: Isabel Corthier/Caritas

Ved en skole i Fuhais, Balqa i Jordan,får syriske barn en uformell utdanning.
Foto: Isabel Corthier/Caritas

For kristne er det ikke tilstrekkelig å forkynne vår kjærlighet til Kristus. Troen kan kun være autentisk om den også utrykkes i nestekjærlige handlinger. Vi er alle en del av Kristi ene legeme, et legeme som ikke er delt. Dietrich Bonhoffer utrykker dette når han sier: «Det er bare gjennom Jesus Kristus vi kan være hverandres brødre og søstre… gjennom Kristus er vår felles tilhørighet både reell, integrert og evigvarende». Dersom vi alle er ett legeme er vi også bundet til en gjensidig solidaritet som både definerer oss og stiller krav til oss.

Solidaritetsgjerninger kan spres på tvers av religiøse og kulturelle grenser. Å møte troende av andre overbevisninger utfordrer oss til å fordype oss i vår egen tro. I møte med brødre og søstre som er på flukt, taler Gud til oss og velsigner oss, slik han også velsignet Kornelius og Peter. En gjensidig gaveutveksling finner sted i et hvert oppriktig møtepunkt. Ved å dele med andre hva vi selv besitter og eier, oppdager vi at alt hva vi har er gitt til oss fra Gud. Samtidig, når vi ønsker velkommen de vi møter, da møter vi også Gud, som alltid er til stede blant de sårbare, de som lever i periferien og i «den andre».

Over hele verden er vi i stadig større grad vitne til at det bygges murer, slik at den fordrevne kan holdes ute. Det er ikke bare fysiske murer som bygges, men også murer bygget av frykt, fordommer hat og ideologier. Vi må alle, som en familie, strebe etter å bygge broer av solidaritet, snarere enn splittende murer. Våre søstre og brødre som er på flukt gir oss en mulighet for gjensidig berikelse og vekst – det er Gud som førere oss sammen.

Gjennom utarbeidelsen av et nytt internasjonalt rammeverk som omhandler globale konsekvenser av migrasjon og flyktninger i 2018, bør verdens stater ikke bare sikre en mer effektiv ansvarsfordeling enn vi ser i dag. De bør også bruke anledningen til å anerkjenne og støtte opp om de betydelige bidrag flyktninger og migranter gir til sine vertssamfunn. Det er kun ved å gjøre dette at vi vil kunne skape en sann solidaritet. En solidaritet som vil være reell både for dem som søker beskyttelse og for dem som søker å etterleve sine forpliktelser.

(Uoffisiell oversettelse til norsk, ved Caritas Norge)

ACT Alliance

Alboan

Anglican Alliance

Caritas Internationalis

Catholic Charities USA

Community of Sant’Egidio

Dominicans for Justice and Peace

Entreculturas

International Union of Superior Generals (UISG)

Franciscans International

Jesuit Refugee Service

Lutheran World Federation

Pax Christi International

Scalabrinian Missionaries

Scalabrini International Migration Network (SIMN)

Talitha Kum – Worldwide Network of Religious Life against Trafficking in Persons

Union of Superior Generals (USG)

Vivat International

Voices of Faith

World Union of Catholic Women’s Organizations (WUCWO)