Sult og feilernæring er den største helsetrusselen på verdensbasis – større enn HIV/AIDS, malaria og tuberkulose til sammen. Det er likevel slik at det store flertallet av de rundt 800 millionene som sulter i verden i dag selv er matprodusenter (WFP). Det tilsvarer hver niende person på jorda. Hvordan kan dette ha seg, og hva kan vi gjøre med det?

Den zambiske bonden Davies Kangwa fikk lån og opplæring av Caritas , slik effektiviserte han driften og forbedret livskvaliteten for seg og familien. (Foto: Knut Andreas Lid/Caritas Norge)

Den zambiske bonden Davies Kangwa fikk lån og opplæring av Caritas , slik effektiviserte han driften og forbedret livskvaliteten for seg og familien. (Foto: Knut Andreas Lid/Caritas Norge)

– Sult er et av verdens største løsbare problemer, sa utenriksminister Børge Brende i en kronikk i Aftenposten i 2015. Statsbudsjettet for 2017, som ble lagt frem 6. oktober, gir noen gode føringer, men gir ikke en helhetlig og tydelig satsing på bekjempelse av sult. Caritas mener at en satsing på matsikkerhet er helt nødvendig for å kunne nå regjeringens mål om fattigdomsbekjempelse. Utryddelse av sult er også et av FNs viktigste bærekraftsmål. For få dager siden ble den globale sultindeksen lagt frem, og en av konklusjonene er at verden ikke vil nå dette viktige målet innen 2030. 16. oktober ble verdens matvaredag markert, og vi ønsker å fortelle om hvordan en strategisk satsing på matsikkerhet kan bidra til bedret helse, mer utdanning og økt inntekt for hele familier.

Økt støtte til småbønder
Sytti prosent av verdens fattige er avhengig av landbruk for inntekt og arbeid. Men mange småbønder i utviklingsland er i dag fanget i en negativ spiral. De har små åkerlapper, mangler gode såfrø, redskaper, vanningsanlegg og tilgang til kreditt for å kunne drive effektivt jordbruk. Mange fattige bønder får heller ikke den utdannelsen og veiledningen de trenger. For å bekjempe sult, må det et stort løft til med fokus på opplæring i effektive og klimarobuste dyrkingsteknikker, husdyrhold og akvakultur for fattige småbønder.

I 2013 lånte Davies Kangwa i Nord-Zambia fem kg bønnefrø og fem kg peanøttfrø, og fikk opplæring i bærekraftige jordbruksteknikker. Etter en svært god innhøsting betalte han tilbake lånet på rundt 50 kroner til Caritas og brukte overskuddet til å dyrke tomater og løk i familiens grønnsakhage. Avkastningen på innhøstingen var på nesten 2500 kroner, noe som er mye gitt at gjennomsnittlig månedsinntekt på landsbygda i Zambia er 152 kroner.

Landbruksbistand mest effektivt
Ifølge Verdensbanken er vekst i landbruket mer enn dobbelt så effektivt for å redusere fattigdom som vekst i hvilken som helst annen sektor. Landbruket er også den sektoren med størst potensiale for å skape arbeidsplasser. Dårlig infrastruktur samt manglende muligheter for transport, lagring og prosessering av avlingene gjør det i tillegg vanskelig for bønder som produserer med overskudd å få solgt varene sine på markedet og skape seg en inntekt. Vår erfaring viser at organisering av bøndene i kooperativer gir forbedret tilgang til markeder.

Davies fikk opplæring i entreprenørskap i 2014 og lagde basert på det en forretningsplan. I 2015 tjente han 4740 kroner fordi han oppdaget et nytt og mer inntektsbringende marked for salg av løk. Eksempelet med Davies viser at man kan få til mye med lite. Vi tror likevel det er potensial for langt flere lignende eksempler dersom det satses mer på tilgang til kreditt og yrkesopplæring for fattige småbønder.

Ringvirkninger til utdanning og helse
Muligheten til å dyrke tomater har gitt Davies og familien bedre ernæring. Familien har nå et kosthold som ikke lenger kun er dominert av mais, men av ulike typer grønnsaker som både gir protein og karbohydrater. Den ekstra inntekten, har gjort at Davies nå har råd til å sende alle barna på skole. I tillegg er han nå i gang med å bygge tak til sitt nybygde hus. Tradisjonelle hus med gresstak er ikke spesielt tette eller robuste. Familiens nye hus har tak av jern, noe som er mye mer robust for klimaendringene.

Eksempelet med Davies viser hvordan et lite lån kan føre til en rekke positive effekter på livskvalitet, den lokale økonomien, ernæring og jobbskaping. Men da må matsikkerhet og bekjempelse av sult prioriteres i større grad enn hva som er tilfelle i dag.

Av Knut Andreas Lid, programsjef i Caritas Norge

Innlegget sto først på trykk i Nationen 17. oktober 2016 (krever abonnement)