Krisen i Sahel – synliggjør svakhetene ved dagens humanitære system. Caritas tar til orde for en grunnleggende endring av det humanitære systemet, som vil gjøre nødhjelpen langt mer kostnadseffektiv.

Kerri Agee (t.h) i Cathlic Relief Services er ansvarlig for alle prosjektene i CRS har i Mali. Her med Yapiè Tesseuguè (nr 2 fra høyre), leder av et lokalt jordbrukkollektiv i Nord Mali, og lokale bønder. Foto Marit Sørheim, Caritas Norge.

Kerri Agee (t.h) i Cathlic Relief Services er ansvarlig for alle prosjektene CRS har i Mali. Her med Yapiè Tesseuguè (nr 2 fra høyre), leder av et lokalt jordbrukkollektiv i Nord Mali, og lokale bønder. Foto Marit Sørheim, Caritas Norge.

Det økende antallet flyktninger fra Sahel har gjort de sårbare statene i regionen til en prioritet i utenriks og utviklingspolitikken. Igjen ser vi en situasjon der Vesten reagerer med ad hoc-tiltak når konsekvensene av en humanitær krise nærmer seg våre breddegrader. Men krisen er ikke ny.

 – Regnet kommer ikke på den tiden det pleier, om det i det hele tatt kommer, forklarte Yapié Tesseugué, leder av et lokalt jordbrukskollektiv, til Caritas da vi nylig besøkte nord-Mali. – Vi må lære nye måter å dyrke og klare oss på, det vi gjorde før fungerer ikke lenger.

Mali, Niger, Tchad og nord-Nigeria utgjør en gruppe land som ifølge ekspertene er ekstremt utsatte for klimarisiko.  Gjennomsnittstemperaturen har økt og ekstrem og langvarig tørke oppstår oftere.

Som tilfellet er for flere konfliktområder, inkludert Syria, er klimaendringer og økende kamp om ressurser en medvirkende årsak til konflikter og flyktningstrømmer i Sahel. Samtidig fører vold og undertrykkelse til at befolkningens mulighet til å håndtere klimaendringene svekkes. Totalt sett har 4,5 millioner mennesker blitt drevet på flukt de siste årene fra dette området etter at uro og vold i tur og orden har brutt ut i Libya, Mali, nord-Nigeria, Tsjad og Niger. 5,8 millioner barn er underernært. Islamistiske grupper tilknyttet IS og Al Qaeda ekspanderer og truer sivilbefolkningen i stadig flere områder. Vedvarende krise og svake stater gjør det lett å rekruttere til ekstreme grupper. Befolkningen fanges i en vond sirkel der eneste vei ut for mange blir å flykte.

Behovene i Sahel er enorme. Samtidig er det globale humanitære systemet overbelastet, innsatsen kommer for sent og er på langt nær nok til å dekke behovene. Hele det humanitære systemet er modent for endring. Det vi trenger er en radikal nytenkning som kombinerer det å redde liv med å håndtere årsakene til at folk ikke ser noen annen utvei enn å flykte; vi må blant annet endre fokus fra lindring til forebygging.

 Hva kan vi gjøre bedre?

Øke støtten som går direkte til lokale organisasjoner: Vår erfaring viser at lokale organisasjoner responderer raskt nettopp fordi de er til stede, kjennerforholdene og har etablerte nettverk. De er til stede før, under og etter at katastrofen rammer, noe som gir bærekraft til tiltakene og tillit i befolkningen. Inne i Syria er det overveiende lokale organisasjoner og syrere ansatt i internasjonale organisasjoner som utfører det praktiske nødhjelpsarbeidet. Internasjonale nødhjelpsarbeidere kan i liten grad bevege seg inn i landet på grunn av sikkerhetssituasjonen. Det samme ser vi i nord-Mali og i deler av Niger og Tsjad. En svært liten del av humanitære midler kanaliseres imidlertid direkte til lokale aktører. Midlene går ofte først gjennom FN, så til internasjonale organisasjoner, som samarbeider med lokale organisasjoner i gjennomføringen av nødhjelpsarbeidet. Dette er lite effektivt. Mer midler må gå direkte fra giverland til lokale organisasjoner for å unngå dagens store transaksjonskostnader. Én måte å løse dette på, er å gjøre de såkalte landfondene som FNs medlemsstater, deriblant Norge, bidrar til, mer tilgjengelige for lokale organisasjoner gjennom å senke de byråkratiske kravene.

Økt satsning på lokal beredskap: Bøndene i Sahel trenger tilgang på tørkeresistente frø og alternative inntektskilder, og ikke minst gode værvarslingssystemer. Dette vil gi dem en helt annen mulighet til å håndtere klimaendringene. Gode beredskapssystemer og økt motstandsdyktighet er sentralt for å komme ut av den vonde sirkelen. Her kan vi lære av erfaringer fra flere land, blant andre Filippinene. Bare i løpet av høsten 2015 traff to tyfoner øystaten. De var begge svakere enn Hayian i 2013, men det er ingen tvil om at den lokale beredskapen som er bygget opp de siste årene har spart tusenvis av liv, og store summer i nødhjelp.

Mindre silotenkning: Under det nylig avholdte Verdens humanitære toppmøte fikk økt satsning på lokale aktører og bygging av lokal beredskap bred støtte fra deltakerlandene. Ban ki-Moon understreket i sin oppsummering viktigheten av å se nødhjelp og langsiktig utvikling i sammenheng. Nødhjelp skal redde liv, men vi må ha to tanker i hodet på en gang og jobbe parallelt med klimatilpasning, gjenoppbygging, jobbskaping, utdanning, likestilling og landbruk, slik at vi klarer å bryte sirkelen av gjentatte humanitære kriser og nå FNs bærekraftsmål om å eliminere fattigdom innen 2030. Da må vi bort fra dagens vanntette skott mellom akutt nødhjelp og langsiktig utvikling, som har ulike finansieringsordninger og sorterer under ulike FN-organisasjoner. Finansiering og koordinering må tilpasses slik at det blir mulig å arbeide over tid med forebygging, langsiktig utvikling og nødhjelp.

Mer til landbruk: Landbruksbistand er effektiv bistand; ifølge Verdensbanken har investeringer i landbruket vært to til fire ganger mer effektive enn investeringer i andre sektorer. 70 prosent av verdens fattige bor på landsbygda, og de fleste av disse er avhengige av landbrukssektoren. Dette gjelder også majoriteten av fattige husholdninger i Sahel.

Konfliktløsning: Nødhjelp kan aldri erstatte politiske løsninger på væpnede konflikter. Statsledere må vise større vilje til samarbeid om å løse konflikter og motarbeide ekstremisme før en humanitær krise er et faktum. I dag står strategiske interesser i veien for dette.

Vi er positive til den politiske beslutningen om å ha mer fokus på disse sårbare statene i utenriks og utviklingspolitikken. Men det må være situasjonen til befolkningen i området som legges til grunn for tiltakene, ikke Europas behov for å begrense ankomsten av flyktninger og migranter.

Videre er årsakene til den humanitære krisen i Sahel sammensatte, og kan ikke møtes med nødhjelp alene. – Det hadde vært bedre om vi bare visste når regnet kom, som Yapié Tesseugué uttrykte det. Vi håper satsningen framover vil bli mer fleksibel og virkeliggjøre visjonene fra Verdens humanitære toppmøte om å se forebygging og nødhjelp i sammenheng, og øke den direkte finansieringen av lokale organisasjoner.

Kronikk: Martha Rubiano Skretteberg, først publisert i Dagbladet  05.07.2016.