Vi håper andre norske hjelpeorganisasjoner vil slutte seg til en forpliktelse om å flytte mer penger og makt nærmere dem som selv opplever fattigdom og nød.

Med økt direkte støtte kan sivilsamfunnet i fattige og sårbare samfunn få mer av sin rettmessige innflytelse i de nødvendige globale samarbeidene for å løse våre felles utfordringer. Det mener generalsekretærene i Care Norge, Kirkens Nødhjelp og Caritas Norge. (Foto: Caritas Norge, Catherine Trautes  i DR Kongo)

Med økt direkte støtte kan sivilsamfunnet i fattige og sårbare samfunn få mer av sin rettmessige innflytelse i de nødvendige globale samarbeidene for å løse våre felles utfordringer. Det mener generalsekretærene i Care Norge, Kirkens Nødhjelp og Caritas Norge. (Foto: Caritas Norge, Catherine Trautes i DR Kongo)

Rett før jul i fjor, under den store årlige bistandskonferansen arrangert av Norad, sto en somalisk kvinne på scenen og utfordret et samlet norsk bistandsmiljø: Hvorfor gis nesten all norsk bistand gjennom norske bistandsorganisasjoner?

Degan Ali snakket på vegne av et nettverk av sørlige hjelpeorganisasjoner, NEAR, som ble etablert foran fjorårets World Humanitarian Summit med formål om å forskyve makten i det globale bistandssystemet nærmere dem som selv rammes av nød.

Liten andel direkte støtte 

Av 24,5 milliarder dollar som ble gitt til nødhjelp i 2015, ble bare 0,2 prosent gitt direkte til lokale hjelpeorganisasjoner i fattige land. For langsiktige bistandsmidler er andelen bare litt høyere.

Vi er langt på vei enige med Ali. Med økt direkte støtte kan sivilsamfunnet i fattige og sårbare samfunn få mer av sin rettmessige innflytelse i de nødvendige globale samarbeidene for å løse våre felles utfordringer. Derfor har 29 internasjonale hjelpeorganisasjoner undertegnet det såkalte «Charter4Change», der vi blant annet forplikter oss til å overføre minst 20 prosent av våre midler til lokale ikke-statlige organisasjoner i landene der vi arbeider innen mai 2018.

Av hjelpeorganisasjoner med tilhørighet i Norge, har bare CARE, Kirkens Nødhjelp og Caritas sluttet seg til disse forpliktelsene. Dette forundrer oss. Vi vil gjerne vite hvorfor.

Bør styrke lokale organisasjoner

Hvis målet er effektiv bistand, som skaper varige endringer og gjør folk i bedre stand til å hjelpe seg selv – hvorfor ikke gi mer penger direkte til organisasjoner som kjenner lokale forhold og kan styrke samfunnenes evne til selv å bekjempe fattigdom og håndtere kriser?

Vi er ikke redde for å bli satt på sidelinjen. De norske og store globale hjelpeorganisasjonene vil fortsette å spille en viktig rolle i overskuelig fremtid. Internasjonal solidaritet krever internasjonale organisasjoner som kan støtte hverandre i kampen mot fattigdom, ulikhet og menneskerettighetsbrudd på tvers av landegrenser. Men tiden er overmoden for å styrke de lokale aktørenes rolle i både nødhjelp og langsiktige utviklingssamarbeid.

Lokale organisasjoner står allerede i dag for en stor andel av hjelpen som gis til mennesker i nød og fattigdom. De er de første som kommer frem etter plutselige naturkatastrofer. I konfliktrammede land som Syria, Jemen, Somalia og Sør-Sudan kan de nå frem til områder som er for farlige for utenforstående. Ofte opptrer de da som rene underleverandører for større organisasjoner. De bør heller være likestilte partnere med reel innflytelse.

Null risiko er umulig

For at de lokale hjelpeorganisasjonene skal få den innflytelsen, trenger de finansiering som gjør dem i stand til å bygge kapasitet over tid. Ett sentralt problem er at små organisasjoner ikke har forutsetninger til å forvalte midler i henhold til strenge krav fra store donorer. For å oppnå endringer, er vi nødt til å akseptere at noe kan gå galt underveis. Nulltoleranse for korrupsjon og mislighold er rimelig; null risiko er umulig. Alle dagens store bistandsorganisasjoner, begynte som små risikable partnere.

Norge bør gå foran

Den norske regjeringen jobber nå med en stortingsmelding som skal overleveres til våren. Vi håper flere partier i denne forbindelse vil støtte Kristelig Folkepartis forslag om at 25 prosent av norsk nødhjelp skal gå direkte til lokale organisasjoner, slik at det får flertall på Stortinget. Et sterkt sivilt samfunn er en viktig kraft i det norske samfunnet. Norge kan gå foran i arbeidet med å styrke lokale organisasjoner i andre land også.

Av Gry Larsen, generalsekretær i Care Norge, Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær i Caritas Norge og Anne-Marie Helleland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Innlegget sto først på trykk i Vårt Land 17. januar (papiravisa)

Les også redaksjonell omtale av samme sak:

Disse har ikke noe imot å miste jobben, Vårt Land 13. januar 2017