Det utspilles ufattelige menneskelige lidelser rett foran våre øyne og vi blir stående å se på. Ikke bare migranters og flyktningers rettigheter, men også deres verdighet som mennesker er truet. 

PÅ FLUKT: Kadidja, som Caritas møtte i Tsjad, hadde opprinnelig reist til Den Sentralafrikanske Republikk (SAR) for å arbeide, men flyktet tilbake til hjemlandet med sine fem barn på grunn av konflikten i SAR. Nå venter de i en leir for returnerte på å bli gjenbosatt. Sammen med seks tusen andre overlever de på ett måltid om dagen. (Foto: Caritas Norge)

PÅ FLUKT: Kadidja, som Caritas møtte i Tsjad, hadde opprinnelig reist til Den Sentralafrikanske Republikk (SAR) for å arbeide, men flyktet tilbake til hjemlandet med sine fem barn på grunn av konflikten i SAR. Nå venter de i en leir for returnerte på å bli gjenbosatt. Sammen med seks tusen andre overlever de på ett måltid om dagen. (Foto: Caritas Norge)

 

Det er et paradoks at det i globaliseringens tidsalder er livsfarlig å flykte eller migrere. Politikernes rådvillhet og mangel på løsninger er enda mer slående.

Under mine besøk i Marokko, den spanske enklaven Ceuta, i Italia og i byen Agadez i Niger, har jeg møtt flyktninger og migranter som befinner seg i ekstremt sårbare situasjoner. Mennesker som ofte utsettes for overgrep og utnyttelse underveis og stengte dører hvis de i det hele tatt kommer frem – tusenvis mister livet i Middelhavet eller i Saharas ørken. IOMs statistikker viser at over syv tusen mennesker har omkommet eller ble meldt savnet langs fluktrutene i verden i 2016. Nær fem tusen druknet i Middelhavet i fjor.

Hjerteskjærende

Situasjonen er hjerteskjærende og det er lett å henfalle til kun moral og empati, begge mangelvare hos populistiske krefter som bruker «oss og dem»-konseptet for å få tilslutning. Men det vi står overfor er en politisk utfordring der løsningene må søkes innenfor de internasjonale forpliktelsene vi er bundet av. Som en start burde vi kunne være enige om å omtale våre medmennesker med respekt. Flyktningene og migrantene har kun tatt konsekvensen av sin livssituasjon på samme måte vi selv hadde gjort om vi hadde vært i en tilsvarende situasjon.

Det har vært skrevet mye om flyktningstrømmene fra Midtøsten, og jeg vil derfor konsentrere meg mest om migrantene – de som få tør å forsvare og som har blitt omtalt som «lykkejegere». La meg først slå fast at menneskerettighetene er universelle og innbefatter også dem. Dessuten er gråsonene store mellom hvem som er flyktning og migrant fra for eksempel Sahel-beltet og Afrikas horn.

Ifølge IOM passerte 270 000 mennesker gjennom Niger, Agadez, mot Libya og Europa mellom februar og september 2016.

Komplekse årsaksforhold

Årsakene til migrasjon er komplekse. En raskt økende og stadig yngre befolkning som kjemper mot arbeidsledighet, lavt lønnsnivå og lav utdanning er en viktig drivkraft. Klimaendringer fører til økt konkurranse om naturressursene og bidrar også til fordrivelse og migrasjon. I tillegg kommer væpnede konflikter og framveksten av terrorgrupper i både Nord-Nigeria, Nord-Mali, Niger og Tsjad, som skaper store flyktningstrømmer.

Ifølge både IOM og Caritas er mange av migrantene fattige småbønder fra landsbygda. De selger det lille jordstykket de har for å få et bedre liv. Mange låner også penger med jorda, sitt eneste levebrød, som garanti. Men det er langt fra alle som klarer å komme seg til Europa. Mange blir utnyttet på veien og taper alt. De har ingenting å komme tilbake til. Det er derfor de setter livet på spill ved å forsøke å komme seg til Europa.

Jordbruk er inntektskilden til majoriteten av fattige husholdninger i Sahel og Afrikas horn. Investeringer og inntektsøkninger må derfor skje på landsbygda. Bøndene må få opplæring i klimatilpasset jordbruk, og få tilgang til innsatsvarer og lagringsfasiliteter. Satsingen på utdanning er viktig, fordi utfordringen er manglende jobber, noe som gjør at folk er nødt til å migrere for å brødfø seg.

Småbarn dør av mangel på mat

Halvparten av alle dødsfall til barn under fem år skyldes matmangel, og over en fjerdedel av alle verdens barn er fysisk og mentalt hemmet som følge av matmangel. Å satse på matsikkerhet er en forutsetning for å lykkes i satsningene på utdanning, helse og næringsutvikling. 70 prosent av verdens fattige bor på landsbygda og de fleste av disse er avhengige av landbrukssektoren. Landbruksbistand er effektiv bistand. Vekst som stammer fra investeringer i landbruket har vært to til fire ganger mer effektivt enn investeringer i hvilken som helst annen sektor, ifølge Verdensbanken.

Å koble nødhjelp til langsiktig utvikling er nødvendig. Nødhjelp har gjennom årene vært preget av ad-hoc-løsninger for «å slukke brann». Kun tre prosent av verdens samlede humanitære bistand går til forebygging og oppbygging av lokal kapasitet til å håndtere natur- og menneskeskapte katastrofer. For hver krone vi bruker på lokal beredskap, sparer vi syv kroner i nødhjelp.

Slik situasjonen er nå, mener Caritas EUs arbeid for å koble bistand og handelssamarbeid til betingelser om hjelp til å stoppe migrasjonen mot Europa, er svært uheldig. Slik utflagging av grensekontroll undergraver viktige menneskerettigheter som er kjempet frem. Hensikten må være å nå de fattige og mest marginaliserte, men gjør man virkelig det når man forhandler med sårbare stater med høy grad av korrupsjon? Bistand som ikke direkte når grasrota, har liten effekt.

Vern om Flyktningkonvensjonen

Caritas mener at vi skal verne om Flyktningkonvensjonen og mennesker som trenger beskyttelse. Det er avgjørende at vi lever opp til våre internasjonale forpliktelser. Vi må jobbe politisk for en mer rettferdig ansvarsfordeling i Europa. Samtidig må vi sikre et felleseuropeisk gjenbosettingsprogram. Caritas arbeider for å få flere land til å ta imot kvoteflyktninger. EØS-midler må brukes til å gjøre land i Øst- og Sør-Europa bedre i stand til å ta imot flyktninger. Folk skal ikke måtte risikere livet for å søke asyl. Derfor må vi bidra til å opprette sikre fluktruter – hindre unødig tap av liv gjennom innføring av humanitære visum. Man bør også åpne for muligheten til å søke asyl på norske utenriksstasjoner og jobbe politisk for at andre europeiske land gjør det samme.

Å øke innsatsen i nærområdene der flyktning-/migrasjonsstrømmene finner sted, vil være avgjørende både for å avhjelpe den prekære humanitære situasjonen og for å skape en langsiktig utvikling.

Det er i Europas og Norges egen interesse at disse landene lykkes. Dette vil ikke stanse migrasjonen, men færre vil legge ut på en livsfarlig reise. I dag står vi overfor en totalt ukontrollert situasjon med enormt tragiske konsekvenser.

Av generalsekretær i Caritas Norge, Martha Rubiano Skretteberg.

Kronikken sto først på trykk i Dagsavisen