For hver krone vi bruker på lokal beredskap, sparer vi syv kroner i nødhjelp. Vi etterlyser et markant skifte av makt til lokalt baserte organisasjoner, og en økning i støtte til innsats lokalt for å forebygge katastrofer. 

Av Anne-Marie Helland, Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp og Martha Rubiano Skretteberg, Generalsekretær i Caritas.

Antall mennesker som trenger nødhjelp som følge av krig og konflikt, naturkatastrofer og klimaendringer har ikke vært større siden andre verdenskrig. Finansiering av nødhjelp holder ikke følge, og i 2015 var bare 26 % av behovet dekket. I tiden som kommer vil behovene øke, uten at ressursene øker tilsvarende. I Syria har krigen ført til at hele 13,5 millioner mennesker har behov for nødhjelp. Bare et mindretall nås. Tørke og flom blir stadig hyppigere, og akkurat nå trenger ufattelige 50 millioner matvarehjelp for ikke å sulte på grunn av værfenomenet El Niño.

Det internasjonale systemet har ikke kapasitet til å håndtere de humanitære behovene. Likevel er det ifølge FN fortsatt slik at bare 3% av verdens samlede humanitære bistand går til forebygging og oppbygging av lokal kapasitet til å håndtere natur- og menneskeskapte katastrofer. For hver krone vi bruker på lokal beredskap sparer vi syv kroner i nødhjelp. Dette er det bred enighet om, likevel prioriteres altså tiltak for å redusere risiko lavt.

Hvem er de egentlige livredderne?

I den humanitære debatten har man i økende grad fått øynene opp for det faktum at det er enkeltpersoner og organisasjoner lokalt som står for det første, livreddende arbeidet etter en katastrofe. Dette så vi sist i Nepal, der internasjonale aktører som kom til i løpet av de første dagene etter jordskjelvet bare i begrenset grad bidro til å redde liv. Inne i Syria er det overveiende lokale organisasjoner som utfører det praktiske nødhjelpsarbeidet, internasjonale organisasjoner og nødhjelpsarbeidere kan i liten grad bevege seg inn i landet på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Vår erfaring viser at lokale organisasjoner responderer raskt nettopp fordi de er til stede, kjenner konteksten og har etablerte nettverk. Dette gjør dem i stand til å hjelpe befolkningen på en måte som er kulturelt sensitiv og tilpasset deres behov. Lokale organisasjoner er til stede før, under og etter katastrofen rammer, noe som gir bærekraft til tiltakene.

Shanti Phori lives in Kitar in the Sindhupalchok, the district worst-hit by Nepal's earthquakes in April and May 2015. Her house collapsed in the disaster.   She received food and clothes from Caritas immediately after the earthquake, metal sheeting to create a shelter and one year later was paid by Caritas for cash-to-work.

Shanti Phori bor i Kitar i Sindhupalchok, distriktet som ble verst rammet av Nepals jordskjelv i april og mai 2015. Huset deres kollapset i katastrofen. Umiddelbart etter jordskjelvet fikk hun mat, drikke, klær og tilgang til husly fra Caritas Nepal.

 

Evalueringer fra Nepal, Syria og Filippinene bekrefter dette; I Nepal klarte lokale organisasjoner å kjøpe inn, transportere og distribuere nødhjelp til avsidesliggende områder i løpet av få dager etter jordskjelvet. Evalueringene viser også at lokale organisasjoner er kostnadseffektive, de bistår mange med relativt lave budsjetter. Organisasjonene som ble studert scorer også høyt på kvalitet og involvering av befolkningen i planlegging og gjennomføring av innsatsen. Bare i løpet av høsten 2015 traff to tyfoner Filippinene. De var begge svakere enn Hayian i 2013, men det er ingen tvil om at den lokale beredskapen som er bygget opp de siste årene har spart tusenvis av liv. Dette, sammen med satsningen på bedre værvarsling og bedre planer og kapasitet til å respondere fra myndighetenes side, har i tillegg spart store summer i nødhjelp.

Vi må finne mer kostnadseffektive måter å arbeide på. Organisasjoner i kriserammede land har kunnskap og nettverk som gjør det mulig for dem å handle raskt, og en kjennskap til lokalsamfunnet som gjør det lettere for dem å finne ut hvor behovene er størst. Gjennom å styrke deres beredskap, og sørge for at de mottar en større del av ressursene, vil nødhjelpen bli langt mer kostnadseffektiv.

FNs humanitære toppmøte må føre til endring

Statsledere og utenriksministere er i disse dager samlet i Istanbul på verdens første humanitære toppmøte. De diskuterer hvordan vi som verdenssamfunn skal respondere på dagens enorme utfordringer innen nødhjelp. Generalsekretær Ban Ki-moon har lansert en ambisiøs agenda, og lokalt baserte organisasjoner verden over mobiliserer nå for å få den status de fortjener i det humanitære systemet, støttet av internasjonale organisasjoner som Caritas og Kirkens Nødhjelp, som utelukkende jobber gjennom partnere i våre programland.

Caritas og Kirkens nødhjelp har følgende forventninger til resultater fra toppmøtet:

  • Et markert skifte av makt og finansiering til lokalt baserte organisasjoner.
  • En markert økning i investeringer til klimatilpasning, forebygging og lokal beredskap til å håndtere kriser.

Caritas og Kirkens Nødhjelp er del av en bred allianse av internasjonale og lokale organisasjoner som har drevet fram det såkalte «Charter for change» der de internasjonale organisasjonene som signerer forplikter seg til å øke betraktelig andelen nødhjelpsmidler midler som skal gå til lokale organisasjoner. Vi mener giverlandene også i større grad må kanalisere midler direkte til organisasjoner basert i sør.

For å møte de humanitære utfordringene vi står overfor må FNs medlemsland tørre å ta modige valg og sørge for at makten til å definere behov og forvalte nødhjelpsmidler i større grad ligger hos de som rammes av kriser og organisasjonene som står nærmest til å bistå dem.

Saken stod først på trykk i Klassekampen 23. mai 2016