Når skal vi begynne å inkludere de over 230 000 arbeidsinnvandrerne i den norske integreringspolitikken? 

Av Anna-Sofie Ekendahl, daglig leder, Caritas Ressurssenter Oslo

Folk står i kø for å delta på norskkurs hos Caritas Ressurssenter. Her er det Ivana Jovic som underviser. (Foto: Caritas Norge)

Folk står i kø for å delta på norskkurs hos Caritas Ressurssenter. Her er det Ivana Jovic som underviser. (Foto: Caritas Norge)

Det er bred politisk enighet om at integrering er en stor utfordring og veldig viktig. Integreringsmeldingen som ble lagt frem for Stortinget i vår er tydelig om at det er avgjørende for samfunnet og velferdsmodellen at flyktninger raskt kommer i arbeid og ikke bli stående utenfor arbeidslivet og blir avhengig av kontantytelser.

At det satses på integrering er avgjørende, men i både integreringsmeldinger og når man fra politisk hold snakker om integrering, betyr innvandrere som oftest flyktninger. Flyktninger og deres familier utgjør om lag 20 prosent av innvandrere i Norge, noe som gjør dette til et ensidig fokus og skaper en smal debatt om integrering. «Alle» blir bare noen.

Må klare seg selv.
Det er på sin plass å stille spørsmål ved når vi skal begynne å inkludere de over 230 000 arbeidsinnvandrerne i den norske integreringsplanen. Disse innvandrerne har alltid måttet klare seg selv uten støtte fra det offentlige. Men det er ikke en langsiktig løsning.

De fleste av alle registrerte arbeidsledige innvandrere med trygderettigheter i Norge kommer fra europeiske land. Blant annet står over 10 000 øst-europeere uten jobb. Disse møter store vanskeligheter på arbeidsmarkedet grunnet manglende norskkunnskaper. Er ikke samfunnet og velferdsmodellen avhengig av at også disse skal være i jobb?

Arbeidsinnvandrere er en viktig ressurs for samfunnet.  Men vi må legge til rette for at denne gruppen løftes opp av et sosialt og økonomisk utenforskap og får muligheten til å bruke sin utdanning og kompetanse. I dag må innvandrere fra EU/EØS-land fylle behovet for billig og ofte ufaglært arbeidskraft, med usikre arbeidsbetingelser og relativt lave lønninger sammenlignet med norske arbeidstakere.  Arbeidsgivere har kunnet tjene store penger på økt fleksibilitet og billigere arbeidskraft, og de aller fleste nordmenn har høstet gevinster av økt tilbud og lavere priser på varer og tjenester. Arbeidsinnvandrere har fylt et rom i norsk arbeidsliv som ofte er preget av lav status og tatt jobber som andre ikke vil ha. Kan dette være en grunn til at det ikke har vært ønskelig å integrere dem?

Siden det offentlige ikke har noen politikk for å integrere arbeidsmigranter i norsk samfunnsliv, har dette blitt frivillige organisasjoners og engasjerte samfunnsborgeres oppdrag.  Da er det ikke overraskende at Caritas Ressurssenter i Oslo hadde over 8 200 besøkende i fjor. Mennesker som kommer for å få hjelp til samfunnsorientering, kompetansebygging, språkopplæring og hjelp til å få jobb.

Viktig å lære norsk
For å integreres i samfunnet og på det norske arbeidsmarkedet, er det å lære norsk språk helt sentralt. I motsetning til flyktninger som både har plikt og rettighet til å lære norsk, har ikke arbeidsinnvandrere noen rettigheter til språkopplæring. Mange frivillige organisasjoner tilbyr derfor ulike former for norsktrening, og til Caritas norskkurs står nå folk i kø for å få delta.

De siste ti årene har i snitt 21 000 arbeidsinnvandrere kommet til Norge hvert år, og SSBs befolkningsframskriving anslår at mellom 480 000 og 930 000 arbeidsinnvandrere vil bo i Norge innen 2060. Kanskje er det på tide å inkludere også disse innvandrerne i Integreringsplanen for ikke i fremtiden å få et Norge med parallellsamfunn og store sprekker mellom mennesker. Integreringsarbeid har ingen raske løsninger, men noen grep trenger ikke å være veldig vanskelig. Å bedre tilbudet om norskopplæring for denne gruppen vil være avgjørende dersom vi som samfunn fortsatt skal ha glede av den kompetanse og arbeidskraft arbeidsinnvandrere bringer med seg. Her er det behov for en betydelig styrking av blant annet VOX sine midler for styrking av basiskompetanse i arbeidslivet og frivilligheten.

Kronikken sto først på trykk i Dagsavisen 14. desember 2016