Fem år etter Sør-Sudans uavhengighet råder en grusom menneskerettighetssituasjon mer eller mindre utenfor den internasjonale radaren.

Av Martha Rubiano Skretteberg, Generalsekretær i Caritas

 FN’s høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra`ad Al Hussein, brukte sterke ord da han tidligere i år lanserte rapporten om menneskerettighetssituasjonen i Sør-Sudan. Spesielt trakk han fram den systematiske og utstrakte bruken av voldtekt av kvinner og jenter som en bevisst strategi for å skape frykt i sivilbefolkningen. Rapporten stadfester at alle parter i konflikten står bak krigsforbrytelser, men at hovedansvaret ligger hos regjeringsstyrkene.

Maktkamp mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar utløste borgerkrigen i desember 2013. Partene signerte en fredsavtale i august 2015, under sterkt press fra det internasjonale samfunn. Norge spiller en viktig rolle som en del av den såkalte Troikaen (USA, Storbritannia og USA) som støtter opp om fredsprosessen.

Opprettelsen av en nasjonal krigsdomstol i regi av den Afrikanske Union var en del av fredsavtalen. I det siste har imidlertid uttalelser fra Riek Machar og Salva Kiir skapt usikkerhet rundt dette punktet i avtalen, da det kan virke som de prøver å unngå et rettsoppgjør der de selv kan risikere å stå på tiltalebenken.

Martha Rubiano Skretteberg i felt i Sør-Sudan oktober 2014. Foto: Caritas Norge

Martha Rubiano Skretteberg i felt i Sør-Sudan oktober 2014. Foto: Caritas Norge

Humanitær krise

Fredsavtalen og nedsettelsen av en overgangsregjering i april i år er viktige framskritt. Men den humanitære krisen er langt fra over, den øker tvert imot i omfang.

Krisen i Sør-Sudan rangeres av FN som å være like alvorlig som i Syria. 2,8 millioner mennesker, nesten 25% av befolkningen, har øyeblikkelig behov for matvarehjelp, og borgerkrigen har drevet 2,3 millioner mennesker på flukt. 900 000 barn står uten skoletilbud.  Humanitær hjelp hindres i å nå fram til de hardest rammede på grunn av en fortsatt vanskelig sikkerhetssituasjon, spesielt i nord.

FN og andre nødhjelpsorganisasjoner i Sør-Sudan har per i dag bare 20% av midlene de trenger for å lindre de mest akutte behovene. FN og andre nødhjelpsorganisasjoner som Caritas har mindre penger til å møte det økende behovet for nødhjelp. Norge har tilsynelatende heller ikke prioritert å øke nødhjelpen til Sør-Sudan.

Verdens yngste stat

I 2011 stemte befolkningen i Sør-Sudan med stort flertall for en løsrivelse fra Sudan, etter en ødeleggende frigjøringskrig. I stedet for å meisle ut en strategi for hvordan landet skulle bygges opp, satte landets nye ledere egne ambisjoner om makt foran folkets velferd, og i slutten av 2013 brøt det ut borgerkrig, der etnisitet brukes strategisk av lederne for å skape mest mulig ødeleggelse.

I dag karakteriseres Sør-Sudan av mange som en «failed state»; man har ikke lyktes med å bygge opp et fungerende statsapparat og økonomien er i fritt fall. Bare halvparten av oljefeltene er i drift, og i kombinasjon med lav oljepris har dette gitt et dramatisk fall i landets viktigste inntektskilde. I tillegg er det sør-sudanske pundet svært svakt, og levekostnadene har blitt mangedoblet på kort tid. Og verst av alt, Sør-Sudan er totalt avhengig av FN og internasjonale organisasjoner for å unngå hungersnød.

Kan Norge bidra til fred i Sør Sudan?

Norge har hatt en sentral rolle i Sør-Sudan over lang tid. Først under frigjøringskrigen mot Sudan, og nå i samarbeid med USA og Storbritannia i forbindelse med fredsprosessen mellom Salva Kiir og Riek Machar.

Men fredsavtalen fra 2015 er skjør og ble presset fram under trusler om sanksjoner. Det hastet å få på plass en avtale for å få stoppet de massive overgrepene mot sivilbefolkningen. På den annen side mener enkelte observatører at det hadde vært mulig å ta seg noe bedre tid til å bygge tillit mellom partene, for å få på plass en fredsavtale som begge hadde eierskap til. Nå har man en situasjon med en total mangel på tillit mellom partene som skal gjennomføre avtalen og usikkerhet rundt deres vilje til å gjennomføre deler av den.

President Kiirs ensidige beslutning om å omstrukturere Sør-Sudan fra 10 til 28 stater føyer seg inn dette bildet. De nye statene følger etniske skillelinjer, og har allerede ført til væpnede sammenstøt på grunn av uklarhet om grensedragning. Dette spørsmålet er en av hovedutfordringene for gjennomføringen av fredsavtalen.

Norge har lang og bred erfaring med å bistå i fredsprosesser, og er en pådriver for inkluderende deltakelse og respekt for internasjonal humanitær rett. I Colombia har det norske bidraget har vært instrumentelt for at det for første gang i historien kan bli fred på hele det amerikanske kontinentet. Nøkkelen til fremskrittene i Colombia har vært dyp involvering av hele den colombianske befolkning i prosessen, og en forsikring om at alle krigsforbrytere vil bli brakt fremfor en domstol. I Sør Sudan har det vært en aktiv ekskludering av alle som ikke har våpen bak ordene, og overgriperne krever amnesti for selv de mest bestialske handlinger. Dette må endres for å legge grunnlag for en varig fred i et land dypt splittet langs etniske skillelinjer.

Det er flere fredsinitiativer på gang som er basert på og drevet fram av folkets behov, ikke internasjonale interesser eller elitens interesser. South Sudan Council of Churches har tatt initiativ til å samle og koordinere disse initiativene. Kvinneledede forsoningsinitiativer er et viktig element i tilnærmingen. Man ønsker både å sette i gang nye forsoningsinitiativer, og koble sammen eksisterende kirkelige og ikke kirkelige initiativer. Målet er å bidra inn i og støtte den IGAD-ledede prosessen. Å støtte og verne om slike fredsinitiativer er avgjørende for å skape en bærekraftig fred i Sør Sudan.

Så lenge gjennomføring av fredsavtalen trekker ut, vil det være stor risiko for væpnet vold. Derfor må partene og landene som støtter fredsprosessen prioritere å komme til enighet om tiltak for å bedre sikkerheten, sikre humanitære organisasjoner tilgang til alle deler av landet og beskytte sivilbefolkningen mot overgrep. Befolkningen i Sør Sudan er offer for en menneskeskapt katastrofe som har blitt forsterket av klimaendringene. Norge og de andre giverlandene må prioritere økt nødhjelp til Sør Sudans lidende befolkning, men denne må gå hånd i hånd med langsiktige tiltak for å bygge lokal beredskap og økt motstandsdyktighet mot klimaendringene.

Først publisert i Dagsavisen, kronikk 8. juli 2016.