Vi har aldri stått overfor større humanitære utfordringer – 130 millioner mennesker er i dag rammet av krig og naturkatastrofer, og har behov for humanitær hjelp.

Dagens humanitære system er ikke i stand til å møte behovene. Selv om donorene gir mer enn noen gang før, har behovene økt mye raskere enn økningen i finansiering. Dette har ført til et økende gap mellom behov og tilgjengelige ressurser. I 2015 ble bare 56% av behovet dekket. Dette førte til at matrasjoner ble redusert, underernæring økte og færre barn i kriseområder fikk mulighet til å gå på skole.

Verdens første humanitære toppmøte, som nettopp har funnet sted i Istanbul, Tyrkia, var derfor viktig og nødvendig. Svaret på dagens utfordringer ligger ikke bare i økt finansiering, man må også finne nye måter å arbeide og koordinere innsatsen på. I tillegg må det legges langt større vekt på å ta tak i årsakene til humanitære kriser, på å forebygge og løse konflikter, samt at akutte nødhjelpstiltak, langsiktig utvikling og fredsbygging må ses i større sammenheng.

Photo by Eduardo Naranjo for Catholic Relief Services

Barn rammet av jordskjelvet i Ecuador, mai 2016. Photo: Eduardo Naranjo for Catholic Relief Services

De humanitære behovene i Syria, Sentralafrikanske republikk, Sør-Sudan, Yemen, på Afrikas Horn og i Sahel-området er akutte og krever handling nå i form av beslutninger på høyeste politiske nivå. Slik sett var deltakelsen fra sentrale statsledere skuffende lav, og undergravde toppmøtets makt til å levere konkret endring.

World Humanitarian Summit har likevel vært viktig, først og fremst fordi man samlet sentrale aktører fra stater, FN, privat sektor og organisasjoner fra hele verden som gjorde framskritt på veien til å forbedre det humanitære systemet. Dette viste seg i lanseringen av flere nye initiativ og nettverk, som inneholder helt konkrete endringsforslag. Mange av disse fikk støtte fra politiske ledere. Generelt sett var det bred støtte til å fremme en mer framtredende rolle for organisasjoner basert i sør, og et nytt fond for utdanning i krise, som blant andre Norge bidrar til.

Caritas har vært spesielt opptatt av å fremme en mer framtredende rolle for lokale organisasjoner, som i dag bare mottar 0,3 % av den humanitære finansieringen som gis direkte fra giverland. Organisasjoner i kriserammede land har kunnskap og nettverk som gjør det mulig for dem å handle raskt, og en kjennskap til lokalsamfunnet som gjør det lettere for dem å finne ut hvor behovene er størst. Gjennom å styrke deres beredskap, og sørge for at de mottar en større del av ressursene, vil nødhjelpen bli langt mer kostnadseffektiv. Vi er derfor glade for å se at «Charter for Change», et bredt initiativ som Caritas er en del av, fikk bred støtte under toppmøtet. De organisasjonene som signerer charteret forplikte seg til å øke betraktelig andelen nødhjelpsmidler som skal gå til lokale organisasjoner. Vi mener giverlandene også i større grad må kanalisere midler direkte til organisasjoner basert i sør.

Vi er også glade for oppmerksomhet rundt betydningen av å bygge lokal beredskap til å håndtere kriser. Lanseringen av det såkalte «Global Preparedness Partnership» og opprettelsen av en global plattform for risiko og tidlig varsling var viktige initiativ i den sammenheng. Tilslutningen til den såkalte «Grand Bargain», som er et konkret forslag til hvordan giverland, FN og organisasjoner kan gå sammen for gjøre systemet for finansiering av nødhjelp mer effektivt, var et viktig skritt framover. Ett tiltak innenfor Grand Bargain, som får bred støtte, er å arbeide for at 25 % av humanitære midler kanaliseres så direkte som mulig til nasjonale og lokale organisasjoner.

Toppmøtets suksess kan ikke måles i dag, men har et stort potensiale til å føre til endring på sikt. Vi må derfor se det som et utgangspunkt for endring. Generalsekretær Ban ki-Moon formulerte dette på følgene måte: «Vi har gitt et glimt av håp til millioner av mennesker som lider om at de ikke er alene, at vi er her i solidaritet med dem. Nå er det vår oppgave å omsette denne solidariteten i handling.»

Det blir opp til oss som humanitære aktører å følge opp, stille krav og fortsette å jobbe løsningsorientert. Under FNs generalforsamling i september skal Ban ki-Moon presentere sin rapport med konkrete forslag til oppfølging av initiativene fra toppmøtet for verdens ledere. Da må statslederne kjenne sin besøkelsestid – tiden for handling er nå.

Av Marit Sørheim, nødhjelpskoordinator, Caritas

(Innlegget stor først på trykk i Vårt Land 30. mai 2016)