Fredsprosessen i Colombia må revitaliseres

//Fredsprosessen i Colombia må revitaliseres

Fredsprosessen i Colombia er nær kollaps. En retur til krig kan og må forhindres og Norge kan bidra.

Illustrasjonsbilde: Caritas Norge

Av Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær Caritas Norge

Venezuelas president Nicolás Maduro har sendt store styrker til grensen mot Colombia, samtidig som millioner av venezuelanere flykter over den samme grensen. Inne i Venezuela sitter den colombianske geriljaen og planlegger sine neste angrep mot regjeringen til Ivan Duque i Colombia. Det brygger opp til storkrig i regionen. Spenningene har vært til å ta og føle på i flere år. Men etter at FARCs forhandlingsleder alias «Ivan Marquez» igjen tok til våpen, har situasjonen drastisk forverret seg.

Mange spør om den norskstøttede fredsprosessen i Colombia er i ferd med å kollapse. Min påstand vil være at det norske bidraget, som er på flere hundre millioner kroner, ikke har vært fånyttes. Colombia har fått smake på freden de siste tre årene. Kriminaliteten i landet er gått ned, militærsykehusene har stått tomme i mangel på skadede og både investeringene og økonomien vokser. Det har skjedd et paradigmeskifte i Colombia i holdninger til fred, og viktigst av alt: Ungdommen har sett at fred er mulig og støtten til fredsprosessen blant de yngre er overveldende.

Problemene tårner seg opp

Smaken av fred har riktignok vært bittersøt. Nær ett tusen lokalpolitikere, aktivister og menneskerettighetsforkjempere er blitt drept etter at fredsavtalen ble signert. Kokainhandelen har fått en ny

bonanza, og regnskogen er blitt hugget ned i et tempo ikke tidligere sett i dette skogrike landet. Utfordringene i nabolandet Venezuela har ført millioner av desperate mennesker over grensen til Colombia i jakt på mat, helse, utdanning og arbeid.

Mot alle odds har likevel Colombia klart å holde fredsprosessen flytende i nærmere tre år. Regjeringen Duque ble valgt på en kampanje om å rive i stykker fredsavtalen, men har likevel måttet respektere det meste av innholdet. Implementeringen av avtalen har imidlertid stagnert og nå ser det dessverre ut til den står overfor større utfordringer enn noen gang. Problemene tårner seg opp for colombianske myndigheter både på eget territorium og i forholdet til nabolandet i øst.

Trenger hjelp utenfra

Uten hjelp utenfra vil ikke colombianske myndigheter klare å håndtere alle utfordringene. For hver dag som går blir det enklere å falle tilbake til gamle kjente strategier der maktbruk settes inn for å løse politiske problemer. Selv om over femti år med forsøk på militære løsninger aldri vant frem, gir det i det minste en illusjon om handlekraft, og nå er mulighetene for populistiske løsninger større enn på lenge.

En retur til krig kan og må forhindres, og Norge kan bidra. Ny dialog med geriljaene som fortsatt er aktive og de som er blitt reaktivert må initieres, dialogen mellom Maduro-regjeringen og opposisjonen i Venezuela må videreføres for å forhindre krigstilstander inne i Venezuela og også en potensiell krig med Colombia. Dialog er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Befolkningen må se resultater på bakken. De må se endringer i sine liv. Dette kan bare gjøres gjennom økt internasjonalt samarbeid; økonomisk, politisk og sosialt.

Investeringer for arbeidsplasser

Dette betyr for det første økte investeringer som skaper arbeidsplasser, spesielt i de regionene som er hardest rammet av krigen. Å skape bærekraftige arbeidsplasser i disse områdene er samtidig det beste botemiddel mot avskogingen som vi i dag er vitne til. For det andre betyr det å hjelpe Colombia med å møte de utfordringer i helse- og utdanningssystemet og arbeidsmarkedet som millioner av venezuelanske migranter har skapt.

Norge er kjent internasjonalt som en langsiktig og trofast partner. Men det er i motgang man best måler verdien av en relasjon, og trofastheten til det colombianske fredsprosjektet er satt på prøve.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten 8. september 2019

 

 

2019-09-09T13:34:00+00:00 9th september, 2019|

About the Author: