Lokale konflikter og krigsherrer forlenger den humanitære krisen i Sør-Sudan

//Lokale konflikter og krigsherrer forlenger den humanitære krisen i Sør-Sudan

Arve Ofstad, styremedlem i Caritas Norge.

*Dette er en omskriving av en tekst som var på trykk i Vårt Land (papirutgaven) den 15.12.

Caritas Norge har i flere år gitt humanitær nødhjelp til folk som har måttet flykte fra sine hjem i Sør-Sudan på grunn av den ødeleggende borgerkrigen i landet. Vår støtte har bestått i både direkte matutdeling, og innsatsvarer og opplæring til egen produksjon av næringsrik mat for de fattigste og mest utsatte familiene. I 2020 bidro Caritas Norge med bevilgning fra Utenriksdepartementet med i alt fem millioner kroner til Sør-Sudan. Krisen i Sør-Sudan er svært omfattende og meget sammensatt.

Den humanitære krisen i Sør-Sudan er en av de aller mest alvorlige globalt. Omtrent 2,6 millioner er på flukt i nabolandene, mens 1,6 millioner er på flukt internt i eget land. Det er beregnet at i alt rundt 7,5 millioner sør-sudanere trengte en form for nødhjelp i 2020, som et resultat av de mange konfliktene i landet. Dette er mer enn halve befolkningen på ca. 12 millioner. I tillegg har storflommen tidligere i år skadet avlinger og sendt nye mennesker på flukt.

Mange håpet at freden var kommet og at forholdene ville bedre seg etter fredsavtalen som ble inngått i september 2018 mellom sittende president Salva Kiir og opposisjonslederen Riek Machar. Avtalen ble endelig iverksatt i februar 2020, og Machar er igjen visepresident. De to deler nå på maktposisjoner i regjering og delstatsnivå, og det er våpenhvile mellom deres hærstyrker. Maktkampen var – og er – i stor grad også en etnisk konflikt mellom dinkaer som støtter Kiir, og nuere som støtter Machar.

Kan flyktningene og de internt fordrevne nå reise hjem til sine hjemlige trakter i fred? Og kan dermed Caritas og andre hjelpeorganisasjoner legge om fra ren nødhjelp til å støtte gjenreising og utvikling? – Svaret er dessverre nei. Det er fortsatt langt fram til en varig fred i hele landet, til at folk kan dyrke sin jord, drive sitt kveg, drive handel og utvikle et mer normalt arbeidsliv.

Svak stat, minimale offentlige tjenester og mange års borgerkrig

Ibrahim Njuguna er leder for CAFOD and Trócaire in Partnership (CTP) som er Caritas sine samarbeidspartnere i Sør-Sudan. Han forteller om mangel på fungerende statsinstitusjoner og offentlige tjenester, fravær av politi og ordensmakt, økonomiens kollaps og den lette tilgangen på våpen. Kombinert med gamle og nye motsetninger gjør dette at store deler av Sør-Sudan fortsatt er preget av lovløshet, herjende væpnede grupper og lokale maktkamper. Dette kommer på toppen av krigen før fredsavtalen i 2006, og borgerkrigen mellom Kiir og Machars styrker siden desember 2013.

Trass i betydelig oljeproduksjon, ble Sør-Sudan aldri utviklet med infrastruktur som veier og jernbane, og heller ikke skoler og helsevesen før avtalen i 2006 mellom sentral­myndighetene i Khartoum og opprørsstyrkene til SPLM/A. Noe utbygging skjedde under mellomperioden fram til uavhengigheten i 2011, og i de første par årene før borgerkrigen brøt ut i slutten av 2013. Deretter har det meste stoppet opp, eller blitt ødelagt.

Caritas Norge gir støtte i to konkrete områder: Gogriol og Øst-Yirol.

En bonde som deltar i Caritas sitt program Yriol Emergency Programme, der Caritas Norge er en av donorene. Photo: CAFOD

Gogriol ligger nordvest i landet, i delstaten Warrap. Området var utenfor de viktigste krigssonene under den siste borgerkrigen, men har måttet ta imot flyktninger fra andre distrikter. Så oppstod det omfattende lokale konflikter mellom to av dinka-klanene i området i 2017, og disse er ikke løst. President Kiir tilhører selv en av disse klanene. I dette området støtter Caritas Norge 1200 familier, dvs. vel 7000 personer i 2020. Disse er valgt ut blant internflyktningene og fattige i landsbyene som har tatt imot dem.

Øst-Yirol ligger mer sentralt i landet, på vestsiden av Nilen i delstaten Lakes. Her dominerer også dinkaene, men dette ligger tettere opp til konfliktområdene mot nuerne i nordøst, og murle-folket i retning sørøst. Øst-Yirol har derfor fått større grupper internflyktninger fra flere etniske grupper. Selv om det nå er en fredsavtale mellom Kiir og Machar, er det flere lokale generaler og krigsherrer som ikke har inngått noen avtale. Også her når Caritas Norge ut til rundt 1200 familier med matleveranser og opplæring og tilskudd til egen framtidig matproduksjon. Disse er valgt ut på samme måte som i Gogriol blant de fattigste og mest utsatte av både internflyktninger og i verts­landsbyene.

Veldig vanskelige veier – særlig i regntiden

Sør-Sudan er kjent som et av de vanskeligste, farligste, og mest kostbare land å drive humanitært arbeid. Men hva består disse vanskene i?

Ibrahim Njuguna forteller først om den elendige veistandarden, og minner om at Sør-Sudan fikk sin første asfalterte vei i hovedstaden Juba i 2009. Dette gjør veitransport ekstremt langsom og kostbar. Under regntiden blir også hovedveiene nesten umulig å bruke, og i år var det storflom der Nilen og sideelvene oversvømmet enorme deler av det paddeflate landet. Nesten all transport av både mat, utstyr og hjelpepersonell må derfor skje med kostbar fly- og helikoptertransport.

Tradisjonelle konflikter og moderne våpen betyr lokale kvegtyverier og maktkamp

Langt mer problematisk er de lokale konfliktene der væpnede grupper sloss mot hverandre, plyndrer varer, og angriper fredelige landsbyer for å stjele varer eller kveg. Noen ganger kidnappes ungdom som skal bli soldater. Andre ganger tas kvinner som gisler eller til tvangs­ekteskap. De fleste etniske gruppene i Sør-Sudan er tradisjonelt kvegfolk, og kveg er fortsatt den viktigste rikdom for både dinkaer, nuere, murle, og flere andre. Det er også en lang tradisjon for å stjele kveg. Dette kan skje som rent tyveri, hevn eller gjengjeldelse, eller for å skaffe nok kveg til å betale brudeprisen. Unge menn må delta i kvegtyveri for å vise sin mandighet. Tradisjonelt ble slike ran utført med pil og bue eller spyd. Men etter mange år med krigføring i regionen er moderne automatvåpen nå lett tilgjengelig og billig.

Kveg har tradisjonelt vært holdt i store flokker, såkalte kvegleire (cattle camps), og gjeterne er som regel unge menn. Kveget må flyttes sesongmessig mellom regntiden og tørketiden. Nå eies store kvegflokker av mektige menn i hovedstaden Juba, med politiske og/eller militære forbindelser. Gjetere med elendig utdanning og moderne våpen blir til små armeer som beskyttes politisk. Slikt gjør dem ekstra farlige for sivilbefolkningen. Når kveget flyttes, hender det at annet landbruk, også prosjekter som støttes av Caritas, blir ødelagt.

Det er en stor utfordring i Sør-Sudan å kontrollere disse kvegleirene og soldatgjeterne. FN-operasjonen UNMISS har et program for å avvæpne dem, mens bl.a. FAO i samarbeid med Norsk Folkehjelp driver prosjekter for å gi dem utdanning og annen opplæring. Caritas-prosjektene er ikke direkte engasjert i dette, men bruker sin nøytrale posisjon til å forhandle med dem, bl.a. for å trygge migrasjonsrutene når kveget vandrer. I den nye program­perioden fra 2020 skal ungdom også inviteres inn i Caritas-støttede prosjekter for matproduksjon og matsikkerhet.

Matsikkerhet forutsetter sikkerhet

Rachel, en av våre programdeltakere i Yirol, Sør-Sudan. Photo: CAFOD

Caritas-prosjektene i Gogriol og Øst-Yirol handler om matsikkerhet. Det betyr matutdeling eller matkuponger til de mest trengende, men hovedvekten er på å stimulere til egen produksjon. Derfor drives opplæring og utdeling av såkorn, redskaper og husdyr som kylling og geiter. Rapporter forteller at hjelpen gir resultater. Mottakerne får mer mat, og sunnere mat. Flertallet blant de som får støtte, er kvinner. Prosjektene stimulerer også til bedre organisering og samarbeid i kvinnegrupper. Mange er traumatisert av krigene og nøden, og mange utsettes for vold og overgrep, delvis i tråd med tradisjonell mannskultur. I prosjektområdet drives opplæring om kjønnsroller og kampanjer mot kjønnsbasert vold. Men det er ingen politimyndighet og domstoler til å forfølge overgrep.

Det går langsomt framover i prosjektområdene, men det blir ingen reell utvikling uten fred og sikkerhet både nasjonalt og lokalt. Caritas sine partnere britiske CAFOD og irske Trócaire i CTP samarbeider derfor tett med sør-sudanske organisasjoner og selvsagt med de katolske kirkene. Dette gjør at de har tillit i lokalbefolkningen og full tilgang til landsbyene med hjelpearbeidet. De har også direkte kontakt med lokale høvdinger og andre lokale ledere for å sikre prosjektene og mottakerne. Men overfor de væpnede lokale hærene og deres krigsherrer i Juba trangs andre virkemidler.

På nasjonalt plan samarbeider de kristne kirkene i South Sudan Council of Churches (SSCC) om sterke oppfordringer til fred i landet. Prominente kirkeledere fra både den katolske og anglikanske kirken har bidratt i fredsforhandlinger, hatt direkte samtaler med ulike politiske og militære ledere, og appellert offentlig til forsoning og fred. På regionalt og lokalt nivå finnes det Inter-Church Committees (ICC) som også forøker å bilegge lokale konflikter.

Likevel er dette åpenbart ikke tilstrekkelig til å sikre reell fred og forsoning. Det er også farlig for religiøse ledere. De risikerer å bli stemplet som politiske, spesielt når de kritiserer overgrep og maktmisbruk fra regjeringssoldatene. En rapport fra US Institute of Peace i 2019 hevdet at trusselen mot religiøse aktører har økt siden 2013 og har resultert i både fengsling, tortur og direkte drap.

Internasjonale hjelpeorganisasjoner som Caritas bistår enkeltmennesker med hjelpetiltak. Men de er samtidig del av en samlet innsats for å bekjempe lovløshet og krigsherrer som undergraver all framtidsrettet utvikling. Dette forutsetter at myndighetene også tar nye grep nå som det er sluttet fred mellom de to hovedmotstanderne, slik at folk flest kan returnere til sine hjem og dyrke jorda i fred.

 

 

2020-12-28T15:01:17+00:00 23rd desember, 2020|

About the Author: