Mening: Vil gi noe tilbake til Norge

//Mening: Vil gi noe tilbake til Norge

Unge ukraineres forventninger til fremtiden var store i et land som hadde utviklet seg i riktig retning. Så kom krigen. Med ett er alt satt på vent og usikkerheten stor.

Av Iryna Ruda, flyktning fra Ukraina og frivillig i Caritas 

Iryna Ruda

Hjelper andre ukrainere: Iryna Ruda kom til Norge rett før krigen startet. Her fra feiringen av 17. mai. (Foto: Privat)

Jeg er en av millioner som har flyktet fra hjemlandet sitt. Med norsk kjæreste som overtalte meg til å komme hit rett før krigens start, var ikke min flukt dramatisk slik som for mange andre. Men jeg vil ikke gå i detalj om hvor vanskelig det har vært å fordøye alt som har skjedd. Heldigvis går det bedre nå.

Fra å leve et fredelig og vanlig liv som ung voksen i Lviv, med familie og venner rundt meg, ble tilværelsen snudd på hodet den 24. februar. Alt ble med ett utrygt og usikkert, og jeg kunne knapt tro min nye status som flyktning – et ord som alltid har gitt meg en dårlig følelse og som det er knyttet mye stigma til. Men min erfaring er at Norge er et unntak. Her behandles vi som likeverdige. Jeg er svært takknemlig for muligheten til å være her, og for hjelpen jeg har mottatt. Da jeg ikke har mulighet til å jobbe, meldte jeg meg som frivillig hos Caritas Norge. Der svarer jeg på spørsmål fra andre ukrainere om deres flyktningstatus, bosetting og norskkurs. Det siste er svært viktig fordi mange ukrainere ikke snakker engelsk. Uten språk vil det bli vanskelig å bygge nettverk, bli kjent med og integrert i det norske samfunn.

Mediene skriver færre saker om Ukraina, noe som er forståelig. Folk ønsker ikke alt det negative. Men sannheten er at mens vestlige land morer seg med festivaler i juni, er det ukrainske barn som rister av frykt i fuktige kjellere mens flyalarmen går. Nesten hver time er det noen som mister en kroppsdel idet de skal beskytte noen. Og hver dag er det noen som sliter med å huske konturene til sine kjære som de kanskje aldri får se igjen. Vi har alle rett til å more oss, men la oss ikke glemme smerten. I møte med en politiker hos Caritas, ble jeg og andre ukrainske flyktninger spurt om hva vi trenger. Jeg er enig med den unge jenta som svarte at det eneste hun ønsket, som hadde overlevd, var at krigen stoppes.

Ved å være borte fra krigens grusomheter, har jeg fortsatt dårlig samvittighet for å ta imot hjelp. Derfor vil jeg gi noe tilbake. Ukrainere jeg snakker med sier de ønsker å gjøre det samme. Akkurat nå har vi ikke noe å gi, men vi vil aldri glemme støtten vi har fått i Norge. Vi ønsker å reise tilbake, men vi er redde. Jeg ønsker fred, og at det gode vinner. Jeg ønsker at familier gjenforenes og at barn får se foreldrene sine igjen. Det samme gjør vennene mine i Lviv. Krigen har vist et samhold og stolthet for Ukraina som ikke var så synlig før nå. Selv har jeg minnene fra hjemlandet godt bevart i hjertet.

Jeg er takknemlig for muligheten til å være i Norge, hvor hver stemme teller og hvor tusenvis av ukrainere kan lære seg det norske demokratiets måte å leve på. Vi kan bruke kunnskapen til å endre vårt land til det bedre, og forhåpentligvis ønske tusenvis av nordmenn velkommen som turister etter at vi har reist tilbake.

(Innlegget er publisert i VGs «25 under 25»). 

2022-06-20T15:49:48+00:00 20th juni, 2022|

About the Author: