Mening: Mer hjelp til selvhjelp

//Mening: Mer hjelp til selvhjelp

Ifølge FN går utviklingen feil vei i 9 av 10 land. Vi er ikke overrasket. Rekordmange sulter og de humanitære behovene øker. For å snu utviklingen kreves det akutt handling – i å gjøre utviklingsland mindre sårbare for effekten av klimaendringer, konflikter og pandemier.

Av Martha Rubiano Skretteberg, generalsekretær 

Grønnsakshage i Mali

Mali: Internt fordrevne får mulighet til å dyrke egen mat i kjøkkenhager på sine nye bosettingsplasser. (Foto: Caritas Mali)

Aldri før har vi sett så mye ekstremvær som nå, og verre vil det bli. Storflommen i Pakistan har rammet hardt. Det samme gjør sultkrisene. FNs statusrapport om global matsikkerhet viser at 46 millioner flere enn året før ikke får nok og næringsrik mat, og at tallet eskalerer. Og nylig anslo Verdensbanken at antallet ekstremt fattige vil øke med opp mot 95 millioner mennesker bare i 2022 som følge av pandemi og Ukraina-krigen.

Må unngå nye sultkriser

Uten en klar kursendring kan vi være på vei mot enda større ødeleggelser og enda mer urettferdighet, advarer FNs rapport om menneskelig utvikling, som også viser at mistilliten og utryggheten øker globalt. Det bekymrer utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim. Da hun kommentere rapporten under den norske lanseringen pekte hun på mangel på mat som en av de mest grunnleggende årsakene til utrygghet. Hun sa videre at i et kortsiktig perspektiv må vi gjøre alt for å unngå nye sultkriser. På lengre sikt må vi i større grad styrke fattige lands egen evne til å forebygge indre og ytre sjokk knyttet til matsikkerhet.

Lønnsom forebygging

Vi kunne ikke vært mer enig. Styrking av utviklingslands evne til forebygging og beredskap vil være avgjørende for å lykkes med kursendringen. Et viktig grep vil være å øke den samlede humanitære bistanden som går til dette formålet. I dag er denne på knapt tre prosent. Det til tross for at hver krone som brukes på forebygging og beredskap gir en innsparing i nødhjelp på sju kroner. På sikt vil det spare verdenssamfunnet for store summer, og fattige lokalsamfunn for enorme lidelser.

I dag er det først når FN erklærer en humanitær krise at de store beløpene og ressursene kommer på bordet. Da er det ofte for sent. Derfor må landene som rammes hardest settes i stand til å forhindre at slikt skjer. Det kan gjøres ved å styrke den lokale kunnskapen og kompetansen – hos myndighetene, sivilsamfunn og i resten av samfunnet. Befolkningen kjenner sitt eget land best. Det internasjonale samfunnet må, sammen med lokale samarbeidspartnere etablere nye måter å jobbe på. Dette kommer ikke uten utfordringer, men med dagens globale kriser kan vi ikke fortsette i samme spor.

Styrking av lokal økonomi

Bærekraft og langsiktige løsninger er hjørnesteinen i alt arbeid Caritas gjør. I 200 land og territorier jobber vi med å sikre et godt samspill mellom kortsiktig nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp. Det gjør vi blant annet ved å arbeide for at en humanitær krise raskest mulig skal gå fra å være akutt – der matutdeling er eneste måte å forhindre sult, til en situasjon der flyktninger kan produsere egen mat ved sine nye hjem og selge overskuddet på lokale markeder. Et annet viktig tiltak, som viser seg å være blant de mest effektive, er å dele ut kontanter til flyktninger. Ved å gi de muligheten til å kjøpe det de trenger, er resultatet økt salg av lokalproduserte varer og økte inntekter hos fattige småbønder. Det igjen gir positive langsiktige ringvirkninger både for bøndene og i reaktiveringen av økonomien.

I det langsiktige utviklingsarbeidet er også låne- og sparegrupper et viktig element, parallelt med opplæring i klimarobust landbruk. Ved å gi bøndene bedre tilgang til å foredle og lagre overskuddsmaten, øker også muligheten for videresalg på markeder og økte inntekter. Opprettelsen av samarbeidskooperativer og arbeidsplasser er også avgjørende i det langsiktige arbeidet. Det er også fred og forsoningsarbeid i land preget av konflikter, med mål om å gi ungdom yrkesopplæring, arbeid og fremtidstro.

FNs generalsekretær António Guterres gir klimaendringene skylden for storflommen i Pakistan, forårsaket av rike lands forurensing. Det vil komme flere slike katastrofer, som igjen vil skape matmangel, sykdomsutbrudd, ødelagt infrastruktur og ustabilitet i lokalsamfunn. Det er på høy tid at avgjørelsen som ble tatt på FNs humanitære toppmøte i 2016 – om at 25 prosent av de globale nødhjelpsmidlene skal gå til lokale aktører – settes ut i livet. Seks år etter utgjør den direkte finansieringen kun 4,7 prosent

Hjelp til selvhjelp

Flere midler må kanaliseres direkte til lokale organisasjoner, og fordyrende mellomledd må unngås. På sikt vil det skape lokalt eierskap og bærekraftige løsninger, noe en rapport fra Clearview Research i 2021 også konkluderte med. Caritas er forankret i den katolske kirke, som gjør at vår tilstedeværelse og evne til å nå ut til mennesker og lokalsamfunn er der, uavhengig av om den økonomiske støtten til et enkeltprosjekt faller bort. Vi er der både før, under og etter en krise. Det gjør at vi kan respondere raskt med humanitær hjelp, og samtidig følge opp og sikre bærekraft av innsatsen lenge etter at internasjonale hjelpeorganisasjoner har forlatt et område.

Vi håper Norge vil gå i front for å sikre lokale organisasjoner mer innflytelse, styrke deres beredskap og øke finansieringen av deres nødhjelpsrespons, slik at verdens samlede humanitære respons blir mer bærekraftig. Vi håper på en kursendring slik at utviklingsland i fremtiden vil bli mer selvhjulpne i hvordan håndtere ringvirkningene av klimaendringer, konflikter og pandemier.

(Kronikken er også publisert i Dagsavisen). 

2022-10-14T13:11:23+00:00 17th oktober, 2022|

About the Author: