Manglende språkkunnskaper og lite kunnskap om det norske systemet bidrar til at arbeidsledige innvandrere fra EU/EØS-land som er bosatt permanent i Norge sliter med å komme seg ut på arbeidsmarkedet på nytt.
Veiledning ved Caritas Ressurssenter i Oslo (Foto: Caritas Norge/Herman Dreyer)
Av Anna- Sofie Ekendahl-Dreyer, leder av Caritas ressurssenter for innvandrere
Integrering ble en del av den norske valgkampen gjennom debatten om norske verdier. Det ble en polarisert, mindre god debatt der en i liten grad tok tak i tiltak og mål for dem som skal integreres; flyktninger og arbeidsinnvandrere. Dessverre mangler det skikkelige planer for integrering av arbeidsinnvandrere som jo er den største gruppen. Det kan bli kostbart.
Forskjellige typer innvandrere har ulike behov, og en felles integreringsplan rettet mot alle fungerer derfor ikke. Våren 2016 la regjeringen fram integreringsmeldingen «Fra mottak til arbeidsliv- en effektiv integreringspolitikk». Den fokuserer på flyktninger. De europeiske arbeidsinnvandrerne må mer eller mindre klare seg selv.
I fjor ble det registrert i underkant av 38 000 nye arbeidsinnvandrere fra EØS-land. I løpet av samme periode kom 3 460 flyktninger. Arbeidsinnvandrere som ikke er integrert løper en større risiko for utnyttelse, fattigdom og ekskludering. Det kan fort føre til utgifter for den norske stat å ikke ha en plan i forhold til integrering av disse.
Ved vårt ressurssenter for innvandrere i Oslo har vi hittil i år tatt imot 700 arbeidsledige innvandrere fra EU/EØS-land som er bosatt permanent i Norge. De ber om hjelp fordi de sliter med å komme seg ut på arbeidsmarkedet på nytt. Årsaker til at de ikke finner ny jobb er manglende språkkunnskaper, lite kunnskap om det norske systemet og psykiske og fysiske helseutfordringer. Integreringstiltak koster penger, men trygdeytelser koster betydelig mer.
Hvis man aldri lærer det norske språk, kultur og system, vil det være veldig vanskelig – om ikke umulig – å få en fast jobb med trygge rammer og bli en del av samfunnet. Et liv i utenforskap der arbeidslivet preges av midlertidighet, konstant stress og prestasjonspress, tung fysisk jobb og lave lønninger er ikke holdbart. Mennesker kan ikke leve og arbeide under slike forhold over lengre tid, og mange går før eller seinere på en kraftig smell.
Vårt håp er at regjeringen de neste fire år tar dette på alvor, og innser at frivillige organisasjoner ikke alene kan bistå de over 330 000 bofaste arbeidsmigrantene i integreringsprosessen. Det kreves offentlige tiltak for å sikre at også disse innvandrerne lærer språk, kultur og blir en del av samfunnet. I tillegg er det behov av strengere kontroll av kontrakter og arbeidsforhold, for å hindre utnyttelse av sårbare mennesker på arbeidsmarkedet.
Integrering er alltid en toveisprosess, men den største gruppen innvandrere i Norge er altså utelatt i regjeringens integreringsplan. Det kan fort bli dyrt. Det er alltid bedre å forebygge, enn å reparere.
Innlegget ble først publisert i Dagbladet 21. september 2017
