Verden har for alvor fått øynene opp for den humanitære situasjonen i Venezuela. En katastrofe som sakte, men sikkert, har bygget seg opp. At FN nå roper varsko om de mulige katastrofale konsekvensene, gir håp om at vi kan få på plass en bedre koordinert innsats, for å sikre nødvendig tilgang på mat, rent vann og medisiner.
Lille José Miguel er fire måneder og veier kun 4,5 kilo. han lider av alvorlig underernæring. etter å ha blitt målt og eid, ble han straks skrevet inn i Caritas’ ernæringsprogram. Foto: Caritas
Av Nina A. Brattvoll, Humanitær rådgiver, Caritas Norge
FN har varslet om en mulig flyktningkatastrofe på det Latin-amerikanske kontinentet, på størrelse med hva vi ser rundt Middelhavet. Mer enn to millioner mennesker har forlatt landet. Sannsynligvis langt flere. Myndighetene i Venezuelas naboland setter nå i økende grad foten ned og krever pass fra alle. Med kjennskap til situasjonen inne i Venezuela, er dette et grep vi alle vet kun vil gjøre situasjonen verre for de hundretusener, om ikke millioner, som nå sliter med å skaffe mat og medisiner til sine familier.
Svært liten humanitær innsats i Venezuela
Caritas kjenner Venezuela godt, og jobber med å dekke de enorme behovene for mat, medisiner og helsetjenester. Vi jobber i de fattigste områdene, for å nå de delene av befolkningen, som sliter mest. Spesielt går situasjonen ut over de minste barna. Vi har gjennom de siste to årene sett en tydelig forverring av situasjonen. Stadig færre greier å forsørge sine familier. Når sparepengene er brukt opp, huset, bilen og private eiendeler solgt, kommer det ikke som noen overraskelse at stadig flere mennesker velger å forlate landet. Nøden, og ikke minst mangelen på håp, gjør at folk nå velger å forlate landet, gående til fots, og uten tilfredsstillende dokumentasjonspapirer for seg og sine.
Barns helse og utvikling – langtidskonsekvenser
Caritas har siden 2016 jobbet målrettet i Venezuela med å måle ernæringssituasjonen blant barn under fem år. Vi gjennomfører i dag disse målingene i sju regioner. Vi har lenge sett at utviklingen går i feil retning. Våre undersøkelser viser at per juli 2018, lider 15.1 prosent av alle barna Caritas har undersøkt, av moderat eller alvorlig underernæring. Det er opp fra 8.9 prosent i desember 2016, og 14.5 prosent i august 2017. Vi forventer videre negativ utvikling i tiden som kommer. Verdens Helseorganisasjon (WHO) definerer verdier over ti prosent i en befolkning, som en akutt nødsituasjon. Caritas´ målinger kan ikke automatisk aggregeres til nasjonalt nivå, men de viser en tydelig negativ utvikling over tid.
Vi målretter vårt arbeid mot barn under fem år, fordi langtidskonsekvensene av feil- og underernæring i nettopp denne aldersgruppen, er så alvorlige. Vi vet at utviklingen av både de kognitive og de fysiske evnene kan svekkes for livet under slike forhold. Det handler om livslange konsekvenser for en hel generasjon barn, som aldri vil kunne ta igjen for tapt utvikling i de viktige barneårene.
På jakt etter mat i søppelhaugene
Caritas Norge besøkte Venezuela i sommer. Bildene vi nå ser, kommer ikke som en overraskelse. Mangelen på mat, medisiner og basisvarer er nå så prekær at det går på helsen og livet løs for stadig flere. Der varer finnes, hindrer den voldsomme inflasjonen vanlige mennesker fra å kunne dekke det mest grunnleggende for seg og sine familier. Medisiner er i aller høyeste grad mangelvare. Vi var innom en rekke apotek for å undersøke i hvilken grad medisiner er tilgjengelige. Ikke i ett apotek fant vi medisiner for diabetes, astma, hjertemedisiner, for blodtrykk eller andre viktige medikamenter. Ingen kunne fortelle oss når slike medisiner ville bli tilgjengelige. Besøket i sommer opplevdes tungt, selv om det er løsningene vi hele tiden ser etter. I landet med verdens største oljeressurser, opplevde vi kun fortvilelse. Ikke håp. De som finner måter å overleve på, fortviler over situasjonen for alle de som ikke greier det. Familiene som i økende grad nedverdiger seg til å lete gjennom søppelhaugene i og rundt Caracas etter mat, gjør inntrykk. Dette er vanlige mennesker, som har råd til å beholde bilen, fordi bensinen er så billig, men ikke råd til å brødfø barna og familien, fordi hyperinflasjonen gjør det umulig. Sjelden har vi opplevd så mye fortvilelse. Sjelden har vi sett vanlige mennesker satt i en så umulig situasjon, som en skrustikke, som strammes til, ett hakk for hver dag som går.
Politisk, økonomisk og humanitær krise
Flyktningkrise i regionen, eller humanitær krise i Venezuela? Hva skal vi kalle det? Har vi det ene uten det andre? Betyr det noe hva vi kaller det? Det gjør det selvsagt. Hva de ulike aktørene i denne krisen velger å kalle det som skjer, ser vi preges av hvilket politisk ståsted de har. Men, for de humanitære aktørene, er det selvsagt at den pågående flyktningkrisen i Venezuelas naboland, er et resultat av situasjonen inne i Venezuela. Caritas og andre humanitære organisasjoner involverer seg ikke i politiske spørsmål, selv om den politiske konteksten selvsagt setter rammene for hvordan vi kan jobbe. På tross av de politiske skillelinjene, sier vi nå at den humanitære situasjonen må håndteres. Dette handler om grunnleggende menneskerettigheter og om staters ansvar for å ivareta sin egen befolknings grunnleggende behov.
Katastrofen kan ramme hele regionen
Dessverre ser vi ingen tegn til bedring i nær fremtid. Venezuelas myndigheter må på banen. Det samme må det internasjonale samfunnet. Caritas og andre organisasjoner jobber for å dekke de enorme humanitære behovene. Vi er rede til å øke vår innsats, men flere aktører må på banen. Vår oppfordring går til norske, men også venezuelanske myndigheter, om å bidra til å finne de nødvendige, politiske løsningene, som raskt kan sikre bedre dekning av de humanitære behovene i Venezuela. Katastrofen er nær et faktum i hele regionen. Det ser vi nå.
Kronikken sto først på trykk i Bistandsaktuelt 17. september.
