Venezuela går enda et mørkt år i møte

//Venezuela går enda et mørkt år i møte

Krisen i Venezuela vedvarer og framtidsutsiktene er dystre ved inngangen til 2019. På et møte i Perus hovedstad Lima vedtok 13 Latinamerikanske land – Venezuelas naboer – at de ikke ville anerkjenne Presidents Nicolas Maduros andre mandat som landets leder. I verdenssamfunnets øyne vil Venezuela fra 10. januar være ledet av en illegitim regjering med alle de konsekvenser dette vil ha for landets befolkning.  

Av Knut Andreas Orgland Lid, programsjef i Caritas Norge og Caritas sin representant i Colombia 

Valentina 3 og Julia 7, med suppe tilberedt av frivillige fra Caritas Los Teques i Tumuso i Venezuela. Club Esmeralda in Tomuso, Venezuela. Caritas serverer her suppe en gang i uka til rundt hundre mennesker. I tillegg til viktig næring, gir Caritas lokalbefolkningen en mulighet til å møtes for å dele erfaringer i en vanskelig tid. Foto: Caritas Internationalis

Situasjonen i Venezuela er desperat. Mat og medisinmangel har resultert i en eksplosiv økning i barnedødeligheten. Foreldre klarer ikke lenger å fø sine barn og en massemigrasjon de siste årene har vært resultatet. Over tre millioner venezuelanere har forlatt landet – ti prosent av landets befolkning – og hver eneste dag kommer fire til fem tusen nye migranter over grensen til Colombia.

Det er venezuelaneren i eksil som holder liv i familiene som fortsatt er i landet, men det blir stadig vanskeligere. Familier brytes opp, institusjoner forvitrer og for hver dag som går blir det vanskeligere å skaffe det mest nødvendige til livet opphold.

Et land på randen av krig

President Maduro vant valget i 2018 med god margin. Det var også forventet da opposisjonen boikottet valget og valgprosessen ble vidt kritisert for ikke å være i nærheten av internasjonalt anerkjente demokratiske standarder. Til tross for dette ble valget gjennomført. Som resultat er landet blitt en internasjonal paria med indre konflikter og økende fare for krig mot Colombia. Venezuela har mobilisert sine militære styrker langs grensen, og Colombia anklager nabolandet for å gi beskyttelse til colombianske terrorister, geriljagrupper og narkotikakarteller.

Colombia har tradisjonelt vært et land som avgir migranter og flyktninger, men har de siste årene blitt det største mottagerlandet i Latin-Amerika. Dette til tross for at landet har pågående væpnede konflikter, der ulike geriljagrupper, narkotikakartell og andre kriminelle grupper massakrerer og henretter sivile hver eneste dag. Det sier noe om hvor desperat situasjonen er i Venezuela når mødre og fedre velger å forlate sine barn for å flykte til et land i krig.

Lokker migranter til kriminelle nettverk

De voldelige konfliktene i Colombia er knyttet til visse deler av landet, mens krisen i Venezuela er nasjonal. Båndene mellom Colombias voldelige konflikter og den humanitære krisen i Venezuela blir sterkere for hver dag som går. Migranter fra Venezuela blir rekruttert til Colombias kriminelle nettverk og gjenværende geriljaer. Stadig flere av de som drepes i trefninger med sikkerhetsstyrkene har venezuelanske identitetspapirer.

Ved inngangen til 2019 ble flere venezuelanske migranter anholdt for et angivelig drapsforsøk på Colombias president Ivan Duque Marquez. Venezuelas president på sin side har anklaget Colombia for å være implisert i drapsforsøk på ham i august 2018. Det vil få fatale konsekvenser for begge land og regionen som helhet dersom konfliktene mellom landene fortsetter å eskalere og resulterer i direkte væpnet konflikt.

Solidariteten med migrantene reduseres 

I Norge var solidariteten med syriske flyktninger stor inntil antallet ankomster økte dramatisk. På kort tid endret holdningene seg fra solidaritet til behov for kontroll og innstramminger. I Colombia ser vi samme tendens, til tross for at det kriserammede Venezuela er naboland med felles historie og familiære bånd. For bare noen måneder siden ble venezuelanere behandlet som ofre for et autoritært regime og en humanitær krise. I dag blir de i økende grad stemplet som terrorister, kriminelle, tiggere, arbeidssky og ansvarlige for å presse ned lønningene i allerede dårlig betalte sektorer.

De som er så heldige å få arbeid jobber for lønninger langt under hva colombianere eller colombiansk lov vil akseptere – lønninger som samtidig er skyhøyt over hva de kan oppnå i sitt hjemland. I Venezuela ligger tilsvarer minstelønnen 62 kroner i måneden, i Colombia ligger den på 2 230 kroner, en lønnsforskjell på nærmere 3500 prosent.

De øvrige nabolandene treffer også tiltak for å redusere antall migranter. Peru og Ecuador stenger sine grenser og det meldes om stadig flere busser med venezuelanere som returneres fra disse landene til Colombia. Brasil med sin nye høyreekstreme president forventes ikke å få de beste relasjoner til Venezuela.

Venezuela trenger hjelp

Uavhengig av politiske relasjoner til regimet, har befolkningen et stadig større behov for hjelp, både i Venezuela og i nabolandene, som mottar over 100 000 nye migranter hver eneste måned.  Løsningen på krisen er ikke bare humanitær bistand, men hjelp til å løse den politiske krisen. Norge er i en unik posisjon med gode relasjoner til alle regjeringene på kontinentet uavhengig av politisk farge. Norge og Cuba bidro til en svært vellykket fredsforhandlingsprosess i Colombia. Nå bør denne alliansen og kompetansen brukes til å hjelpe Venezuela ut av krisen.

Kronikken sto først på trykk i Dagsavisen 18. januar 2019

 

 

 

 

 

 

2019-01-21T14:36:18+00:00 21st januar, 2019|

About the Author: