Venezuelas egentlige krise

//Venezuelas egentlige krise

Korrupsjon, skyhøy inflasjon, kriminalitet og sult preger landet som for bare noen få år siden var blant de rikeste i Latin-Amerika. Landet kollapser, mens myndighetene gjør alt for å opprettholde fasaden.

Den økonomiske krisa i Venezuela rammer barna hardt. Foto: Meridith Kohut / Caritas

Den økonomiske krisa i Venezuela rammer barna hardt. Foto: Meridith Kohut /Caritas

Av Knut Andreas Lid, fungerende generalsekretær i Caritas Norge

Ekstrem fattigdom eksisterer når man tjener under ti kroner om dagen. I dagens Venezuela tjener det store flertallet om lag ti kroner i måneden. Den reelle minstelønna, inkludert matsubsidier, er i underkant av 450 kroner i året. Det sier seg selv at det ikke er mulig å overleve med så lite. Når arbeidsledigheten øker raskt, blir situasjonen enda vanskeligere for de med minst fra før.

Stadig flere blir kritisk underernært

Venezuela er inne i en raskt nedadgående spiral og de som rammes hardest er dem president Hugo Chavez skulle løfte ut av fattigdommen; de fattigste. Mange av disse sulter.

En tid tilbake registrerte Caritas Venezuela en økning av underernærte barn på helsemottakene de driver. For rundt 18 måneder siden igangsatte de derfor ernæringsundersøkelser av barn under fem år i seks regioner. Utviklingen er alarmerende. Andelen kritisk underernærte barn øker jevnt, og har nå passert 15 prosent. FN definerer over 10 prosent kritisk underernæring blant barn som en humanitær krise. Venezuela ligger nå langt over. Dette speiles også på helsemottakene Caritas driver, der er nå syv av ti barn som kommer inn er underernærte. For mange ender det tragisk. Spedbarnsdødeligheten har skutt i været. Morsmelkerstatning finnes ikke, sykehusene står uten medisiner og leger kan ikke utføre operasjoner.

Brain drain

Folk selger alt for å kjøpe mat. Foreldre raser ned i vekt når de ofrer seg selv for å gi barna mat. De selger alt av verdi til hjemmene blir tomme skall, for å få mat på bordet. Når alt er solgt, forlater de landet.

I nabolandet Colombia rapporteres det nå om at inntil 1,2 millioner venezuelanere har kommet over grensen. Hundretusener har også flyktet til andre land i regionen, som Ecuador, Brasil, Peru, Panama og USA. De som reiser først, er de med ressurser. Slik mister Venezuela nødvendig kompetanse. Våre kilder hevder at 52 000 leger har forlatt landet, at entreprenører for lengst har etablert seg i andre land, og ingeniørene likeså.

Mange familier som er igjen går i oppløsning. Barna blir sendt bort til slektninger i andre deler av landet som fortsatt har noe tilgang på mat, eller de blir overlatt til besteforeldre når mor må forlate landet for å skaffe inntekter. Skadene som blir påført familiene, er uopprettelige. Splittelsen av familiene reflekteres i et stadig mer desintegrert samfunn preget av ekstrem kriminalitet. Venezuelas hovedstad har i dag den tvilsomme æren av å være verdens mest voldelige by.

Nøden fører til desperasjon 

Regjeringen til Nicolas Maduro benekter at det finnes en humanitær krise, men de har likevel igangsatt krisetiltak mot sult. Det er innført priskontroller på produksjon og salg av mat. Dette ville ikke ha vært nødvendig om det var nok mat i markedet. Tiltakene, som hadde intensjon om å gi bedre tilgang til mat, har hatt motsatt effekt. Landets produksjon av mat har gått ned fordi bøndene er tvunget til å selge avlingene med tap til staten. Regjeringen deler ut matrasjoner til landets borgere, noe som ikke ville være nødvendig om landet ikke var i en krise. Dessverre strekker ikke matposen til for mer enn én uke i måneden, de resterende tre ukene – uten trygg tilgang på mat – blir stadig vanskeligere for folk.

Korrupsjon knebler utviklingen. Inflasjon er god business for de som er i posisjon til å utnytte den. Offisielt er vekslingsraten mellom én dollar og den venezuelanske bolivaren på om lag 3500, på gata veksles dollaren for nærmere 200 000 bolivares. Avansen for dem som har tilgang til dollar er enorm. Det ryktes at de som tjener mest på dette er de militære og de nærmest regjeringen.

Caracas var under beleiring da Caritas Norge besøkte landet i midten av januar i år. Disse dagene ble mattransport til byens markeder ranet på veien av sultne, desperate folk.  Butikkhyllene var tomme, og ingen av restaurantene kunne levere det de hadde på menyen. Vi ble fortalt at hele 80 prosent av byens forretninger ikke hadde åpnet igjen etter juleferien i mangel på varer og kunder.

Ingen utsikt til bedring

Situasjonen virker fastlåst. Den humanitære krisen vokser raskt. Og dessverre har den blitt gjenstand for et politisk spill. Regjeringen benekter krisen fordi det vil innebære en innrømmelse av en feilslått politikk, og opposisjonen bruker krisen for det den er verdt. Midt i det politiske spillet lider befolkningen.

Årsakene til krisen er mange. Feilslått politikk i kombinasjon med internasjonale sanksjoner, manglende samarbeid og drastisk nedgang i inntekter som resultat av fall i oljeprisen, har blitt en svært dødelig kombinasjon. For dem som lider er det likegyldig hvem som har ansvaret. Det de trenger er hjelp. Den humanitære krisen i Venezuela må avpolitiseres. Det er både regjeringens og opposisjonens plikt å påse at dette skjer. Dersom nødhjelp ikke når befolkingen i Venezuela nå – vil vi stå overfor en enda større humanitær krise.

Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 26. januar 2018

2018-02-05T14:48:26+00:00 30th januar, 2018|

About the Author: